Siste halvdel av 1960-tallet var preget av avfolking av utkantene og overgang fra tidligere tiders naturalhusholdning til et moderne forbrukssamfunn. Hest og fløting var på vei ut i skogbruket og ble erstattet av bil, vinsj og skogsmaskiner. Robåten, som folk hadde rodd på fiske med i uminnelige tider, sang på siste verset og ble erstattet av mer langtrekkende fartøy. Skoler ble nedlagt, og ungdommen flyttet vekk for å ta utdanning. Denne tida – dette hamskiftet – beskrives svært godt i en programserie jeg snublet over her om dagen, NRKs «Idébanken» fra 1967, med Erik Bye som entusiastisk programleder. Her viser han hvilken fantastisk kommunikator han var. Vi følger ham på reiser rundt i hele Norge. Han er ute i robåter og til skogs, hopper i sjøen om det er nødvendig; snakker med fangstfolk, tømmerhoggere, verkstedarbeidere og ordførere; gomler på lokale spesialiteter han blir tilbudt; dukker inn i mørke, trange verksteder der folk står over esse eller dreiebenk; han møter skogsarbeidere og gardskvinner som lager skotøy av saueull. Det er ikke den tagale fisker eller bondekjerring Erik Bye ikke får løsnet tungebåndet på! Hans styrke som journalist var hans grunnleggende respekt og interesse for vanlige, hardtarbeidende mennesker.