Julie Stokkendal

Dagene

Litteratur

Kolon 2019, 264 sider

Noen ganger hindrer vi oss selv i å dekke våre egne, mest grunnleggende behov. Spisevegring er et eksempel, men hos Tea, hovedpersonen i Julie Stokkendals debutroman «Dagene», handler det om intimitet. Fysisk berøring gjør noe med oss og er også, om ikke en forutsetning for, så i hvert fall en vesentlig bestanddel i, kjærligheten.

Tea ønsker denne kjærligheten, og kanskje kan hun også oppnå den – hun blir i hvert fall tilbudt den – men slik jeg leser boka, står kroppen i veien.

Romanen følger Tea gjennom dagene – som til sammen utgjør livet – fra hun som niåring flytter til en ukjent bygd sammen med moren, til omkring sytten års alder. Kjærligheten mellom mor og datter er ikke friksjonsfri. Moren veksler mellom det omsorgsfulle, det selvsentrerte, det ubetenksomme og det overskridende.

Mor forstår ikke Teas behov og kan uforvarende tråkke langt over datterens grenser. «Du er så stille, Tea. Noen ganger føles det som om jeg snakker til en som ikke finnes», sier moren til datteren, og slik får Stokkendal sagt det underforståtte: Moren snakker til sin forestilling om datteren, ikke til datteren slik hun faktisk er.

«Scenene mellom ungdommene er hjerteskjærende.»

Tidlig i romanen er det en badescene der moren vil lære Tea å vaske seg ordentlig i underlivet, men datteren ber moren om ikke å se på. En slik tidlig bluferdighet er ikke en unaturlig del av et barns utvikling, men moren tar ikke tilstrekkelig hensyn til den. Dette motivet gjentas og forsterkes da morens frilynte venninne kommer på besøk og får dem alle med på en felles badeseanse, en litt krampaktig frigjorte kvinner imellom-situasjon. Stokkendal formidler her et lavmælt, men sterkt ubehag hos Tea, og også da hun blir eldre, har hun vanskeligheter med kropp og berøring: Hun vil helst ikke ta på moren; hun vemmes av å måtte smøre henne med solkrem på ryggen.

Boka er delt i åtte deler, der de to første handler om Tea som småjente og strekker seg over langt mer enn en tredel av romanen, og dette er for mye. Vi blir riktignok godt kjent med Tea, men vi blir som lesere låst inne i et nokså begrenset barneperspektiv, der hennes innelukkede ensomhet går fra å være sår og rørende til å bli monoton og langtekkelig. Jeg er overbevist om at dette ville blitt en mer intens og bedre balansert roman om disse to delene var blitt nokså kraftig komprimert.

Fra og med tredje del økes derimot både tempoet og Teas modenhet, og dermed utvides også perspektivet, romanen åpner seg: Tea blir tretten, hun blir seksten, hun begynner å omgås skolekamerater og hun får en kjæreste, Markus. Han er det man kaller en snill og kjekk gutt, men han har også sine behov kriblende i tenåringskroppen. Møtet med det seksuelle blir nærmest uoverkommelig for Tea, og scenene mellom ungdommene som ikke finner seg til rette med hverandres kropper, er hjerteskjærende.

Boka bare hinter om hva som ligger til grunn for Teas intimitetsangst, og det uutgrunnelige er en av bokas kvaliteter. Ved romanens slutt består livet fortsatt av dager som må overstås, gjennomleves, men det ligger også løfterike dager foran henne, dager og hendelser hun kan fantasere om og fylle med innhold.

Stokkendal foretar noen velskrevne sveip gjennom Teas framtidsdrømmer, som fyller boka med luft og håp, og som sammen med en gjennomgående sikkerhet i tone og språk fyller denne leseren med tro på at dette er starten på et forfatterskap. Ikke minst viser forfatteren en tilbakeholdenhet som gir rom for leserens egne erfaringer og lesninger, slik god litteratur kan gjøre.