«Kystverket»

Mari Slaattelid, Bergen Kunsthall

Noen kunstnere arbeider grunnleggende sett med det samme prosjektet livet gjennom. Norske Mari Slaattelid er – tilsynelatende – ikke en av dem. Hennes maleriske virke er så variert at det i usedvanlig høy grad er vanskelig å peke på én motivkrets som typisk for henne. I år fikk Slaattelid, meget velfortjent, æren av å være festspillutstiller. I Bergen Kunsthalls elegante rom, under tittelen «Kystverket», dominerte nye serier av fotobaserte malerier hvis utgangspunkt er en mann som arbeider på en lanterne i det norske kystlandskapet. Som jeg skrev da jeg anmeldte utstillingen, er imidlertid seriebegrepet i dette tilfellet mindre treffende enn det kan høres ut som: Variasjonen i fargebruk, malemåte og abstraksjonsgrad var så slående at bildene likevel fremstod som individuelle bidrag.

Mannen i lanternen plasserte hun i selskap med andre motiver, både beslektede og radikalt ulike. Til felles har de at de er del av Slaattelids utforskning av maleriet. I så måte har kunstneren gjennom alle år arbeidet på det samme prosjektet.

Slaattelids verk demonstrerer at skillet mellom såkalt ekspressivt og såkalt konseptuelt maleri er mindre skarpt enn man ofte kan få inntrykk av: Kunsten hennes har anstrøk av det romantiske og frodige på samme tid som den er intellektuelt stimulerende og utpreget selvbevisst. Den er både tradisjonell og samtidig. Den lar dessuten betrakteren gjøre seg sine egne refleksjoner heller enn å fortelle hva vedkommende bør tenke og mene.

«Kystverket» føyer seg inn i et livsverk som etterlater meg med like deler glede og respekt.

Kåre Bulie

«The Golden Wish»

Shwan Dler Qaradaki, Interkulturelt museum, Oslo

Noen utstillinger står lenger enn andre, og denne – som jeg spontant tenker på som årets beste – står helt til mai 2020, og kan teoretisk sett ende opp med også å være neste års beste utstilling. Shwan Dler Qaradaki er en av heller kunstnere som er kapabel til å basere arbeidet sitt i flyktningproblematikk og asylpolitikk, uten å bli forutsigbart korrekt, eller å ende opp med et endimensjonalt og lamt pedagogisk resultat. Noe av det kan skyldes førstehåndserfaringen med flukt – Qaradaki kom til Norge som politisk flyktning fra irakiske Kurdistan i 1999 – men i alt vesentlighet er det en effekt av de evner han besitter som billedkunstner.

«The Golden Wish» har en tilnærmet virtuos omgang med ymse virkemidler. Fra tusjtegninger til videoprojeksjon, og med utgangspunkt i den danske «smykkeloven» – et med rette omdiskutert vedtak som gir myndighetene rett til å strippe flyktninger for verdisaker for å finansiere deres opphold i landet – markerer Qaradaki ettertrykkelig realitetene i flyktningleirens utmattelse og asylmottakets systematiske fornedrelse, uten å noen gang komme i nærheten av klisjeene. Han mister heller aldri fokus på det som er en kunstners faktiske mandat: Å formidle det vi ikke vet at vi vet, og åpne for flere perspektiver heller enn å lukke for de man ikke liker.

Fyren er en jævla gave til den norske kunstoffentligheten – gi ham statsstipend eller noe.

Tommy Olsson

«The Great Monster Dada Show»

Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden

Selv om innpakningen er påfallende sedat, som en stiv, pen dress presset på en vaskeekte rebell, skal man være temmelig blasert for å møte denne utstillingen med desinteresse. Utstillingen, som står ut januar, må definitivt oppleves: Avantgarden som antikunst i sin reneste opprinnelse. Her er en bred vifte av sentrale kunstnere og verk, nå ikoniske og paradoksalt museumsvennlige.

Dadabevegelsen oppsto i de rykende ruinene fra første verdenskrig, med dannelsen av Cabaret Voltaire i Zürich i 1916 som startpunkt.

Parallelle gnister oppsto i Berlin og Paris, og fortsatt summer bivirkningene.

Som historisk gjennomgang er utstillingen grundig og oversiktlig, men de velordnede kategoriene demper i en viss grad følelsen av dadas desperasjon. Dens virkehistorie i samtiden handler visselig om mer enn det rent performative.

Men, uten å lete altfor lenge, finner du den anarkistiske spøken (og alvoret) i verkene selv, som ikke bukker under for Snöhettas høstsombre toner og de lite ansporende følgetekstene.

Dadakunsten må få rom til å gestikulere og rase med sine markante og informerte absurditeter. Med sine 43 kunstnere og bråte av verk rommer utstillingen gull så det holder, og det utløser glimt av indre jubel. Foruten opplagte emblemer som Man Ray og Marcel Duchamp, se (særlig) Hannah Höchs revnende collager, Max Ernst omstokking av blikkets klisjeer, Tristan Tzaras lekende forhandlinger med ord og Marcel Jankos forvridde maske. Dette er en historisk kunst som samtidig som den trekker seg unna, truer med å klabbe til deg.

Line Ulekleiv

«Ikke alt som har vært, skal være med videre»

Sverre Bjertnes, Haugar Vestfold kunstmuseum, Tønsberg

Ved utgangen av året har vi nok en gang fått demonstrert at gamle forestillinger om det gode håndverket har utspilt sin rolle i den mest avanserte samtidskunsten. Pensel og lerret er erstattet av gaffateip og en banan. Men fortsatt skapes kunst som imponerer i både teknikk, symbolspråk og referanser til kunsthistorien. Den av årets utstillinger som kanskje har gjort sterkest inntrykk på meg, var Sverre Bjertnes’ retrospektive utstilling på Haugar: Et barokt overflødighetshorn spredt over to etasjer og en borggård, der Bjertnes brettet ut alle sider av sitt mangefasetterte kunstnerskap.

Utstillingen ble innledet med scenografiske elementer i konstruktivistisk stil laget til et nytt teaterstykke av Arne Lygre. Videre ble vi kjent med den unge Nedrum-eleven, som raskt distanserte seg fra mesteren og gikk sine egne veier. Som moden kunstner har Bjertnes bearbeidet inntrykk på tvers av tidsaldre og stilarter – fratrenessansekunstnere som Leonardo DaVinci til modernister som Picasso, Weidemann og Bjarne Melgaard.

Siden verkene er gjort i tradisjonelle teknikker, er det lett å overse at han siterer andre kunstnere. Resirkuleringen av stil og symboler hviler på moderne reproduksjonsmedier, og kunsthistoriens ustoppelig bildeflom overføres til gamle teknikker: Gjennomarbeidede tegninger, utpenslede malerier og skulpturer modellert i leire og støpt i bronse.

Ved å blande gammelt og nytt, internasjonalt og norsk, tydeliggjør Bjertnes en ambisjon om å skape en plass for seg selv innenfor tradisjonen. Men prestisjen ligger ikke i å gjenta gamle mestre. Utstillingens styrke hviler på at Bjertnes er oppmerksom på at kravet til originalitet er den tydeligste indikasjon på kvalitet i et moderne verk. De voldsomme kontrastene i utstillingen i pekte på behovet for brudd og friksjon. Det var avgjørende for at utstillingen fikk relevans for den som vil identifisere seg med det nye, framfor å trekke seg tilbake og konstatere at alt var bedre før.

Øivind Storm Bjerke