Torsdag rykket det utskjelte operatørselskapet Babcock ut for å bekrefte at det var «ingen feil på motor» i de fire ambulanseflyene som nå står på bakken lengst nord i Norge. Feilen som altså på ingen måte lå i motor, lå ifølge selskapet snarere i det de kaller «samspillet mellom motor og propell». «Samspillet mellom motor og propell er ikke optimalt», forklarer Roger Solheim til Dagbladet. Solheim er verken pilot eller flymekaniker. Han jobber ikke engang i Babcock. Nei, Roger Solheim er tidligere Ap-politiker og nå daglig leder i sitt eget kommunikasjonsbyrå, SOLKOM. Han er typisk for det stadig mer optimale samspillet som vi nå ser utvikle seg mellom motor og innleide propeller innenfor kommunikasjonsfaget.
Babcock er ikke det eneste selskapet med kommunikasjonsutfordringer. Statsforetaket Bane NOR, the artist formerly known as Jernbaneverket, må jevnlig svare for store forsinkelser og innstilte tog på jernbanenettet på Østlandet. I november var en av Bane Nors utskremte på Dagsnytt Atten for å svare for forsinkelsene. Han understreket at foretaket var lei seg for at selskapet ikke klarer «å levere det produktet våre kunder fortjener». Eller sagt på en annen måte: Togene går ikke som de skal, og det er dumt.
Hvorfor er det så vanskelig for Bane NOR å snakke i klarspråk? Kanskje fordi det 100 prosent statseide foretaket ifølge Minerva sysselsetter flere kommunikasjonsmedarbeidere enn First House. 50 mennesker jobber med kommunikasjon i et selskap som har som hovedoppgave å drifte jernbaneskinner. Det er klart disse 50 må ha noe å sysselsette seg med.
Litt tidligere på høsten var en representant fra Sjøforsvaret i samme radioprogram for å svare for hva som hadde gått galt da fregatten KNM Helge Ingstad kolliderte med en oljetanker og havarerte utenfor kysten av Hordaland. Han kunne da fortelle at «vi har ambisjoner om å være en kompetent aktør langs kysten». Her må leseren holde seg fast: Den kongelige norske marine, som skal forsvare kysten vår mot angrep og settes inn under nasjonale kriser, har altså ambisjoner om å være en kompetent aktør langs norskekysten. Det får vi virkelig håpe, for å si det på den måten.
«Hvorfor er det så vanskelig å snakke i klarspråk?»
Ikke optimalt samspill mellom motor og propell i fly som står på bakken. Togskinner som ikke leverer det produktet kundene deres fortjener. En marine som har som ambisjon å være en kompetent aktør langs kysten. Disse formuleringene beveger seg ut mot det norske språkets yttergrenser. Faktisk kan man spørre seg om vi her har å gjøre med et helt eget språk, eller i det minste en ny målform. En definisjon på PR-norsk kan lyde slik:
«PR-norsk er et språk i den svinsk-griske språkfamilien. Det er offisielt språk i PR-Norge, men også utbredt innenfor næringsliv, forvaltning og politikk. Språket har klare postmoderne kvaliteter, og er i nær slekt med både nytale, tungetale og tåketale. Selv om PR-norsk har sine røtter i norsk, har språkene glidd stadig lenger fra hverandre. I dag er det slik at mens de som behersker PR-norsk som regel også behersker vanlig norsk, blir det stadig vanskeligere for dem som har ‘vanlig’ norsk som morsmål å forstå skriftlig eller muntlig PR-norsk.»
På sikt utgjør dette en demokratisk utfordring. Ikke bare kommunikasjonsrådgivere og bedriftsledere, men også de folkevalgte, bruker stadig mer PR-norsk når de ønsker å tåkelegge vanskelige saker. I maktas hender er PR-norsk et språklig verktøy som kan brukes til å turnere kritiske spørsmål. Klar tale er en forutsetning for en fungerende samfunnsdebatt, og dermed også for et fungerende folkestyre.
Eller sagt i klarspråk: Slutt å snakke tull!