Med et hjerte for sosial reform | Klassekampen

Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Torsdag rykket det utskjelte operatørselskapet Babcock ut for å bekrefte at det var «ingen feil på motor» i de fire ambulanseflyene som nå står på bakken lengst nord i Norge. Feilen som altså på ingen måte lå i motor, lå ifølge selskapet snarere i det de kaller «samspillet mellom motor og propell». «Samspillet mellom motor og propell er ikke optimalt», forklarer Roger Solheim til Dagbladet. Solheim er verken pilot eller flymekaniker. Han jobber ikke engang i Babcock. Nei, Roger Solheim er tidligere Ap-politiker og nå daglig leder i sitt eget kommunikasjonsbyrå, SOLKOM. Han er typisk for det stadig mer optimale samspillet som vi nå ser utvikle seg mellom motor og innleide propeller innenfor kommunikasjonsfaget.

Babcock er ikke det eneste selskapet med kommunikasjonsutfordringer. Statsforetaket Bane NOR, the artist formerly known as Jernbaneverket, må jevnlig svare for store forsinkelser og innstilte tog på jernbanenettet på Østlandet. I november var en av Bane Nors utskremte på Dagsnytt Atten for å svare for forsinkelsene. Han understreket at foretaket var lei seg for at selskapet ikke klarer «å levere det produktet våre kunder fortjener». Eller sagt på en annen måte: Togene går ikke som de skal, og det er dumt.

Hvorfor er det så vanskelig for Bane NOR å snakke i klarspråk? Kanskje fordi det 100 prosent statseide foretaket ifølge Minerva sysselsetter flere kommunikasjonsmedarbeidere enn First House. 50 mennesker jobber med kommunikasjon i et selskap som har som hovedoppgave å drifte jernbaneskinner. Det er klart disse 50 må ha noe å sysselsette seg med.

Litt tidligere på høsten var en representant fra Sjøforsvaret i samme radioprogram for å svare for hva som hadde gått galt da fregatten KNM Helge Ingstad kolliderte med en oljetanker og havarerte utenfor kysten av Hordaland. Han kunne da fortelle at «vi har ambisjoner om å være en kompetent aktør langs kysten». Her må leseren holde seg fast: Den kongelige norske marine, som skal forsvare kysten vår mot angrep og settes inn under nasjonale kriser, har altså ambisjoner om å være en kompetent aktør langs norskekysten. Det får vi virkelig håpe, for å si det på den måten.

«Hvorfor er det så vanskelig å snakke i klarspråk?»

Ikke optimalt samspill mellom motor og propell i fly som står på bakken. Togskinner som ikke leverer det produktet kundene deres fortjener. En marine som har som ambisjon å være en kompetent aktør langs kysten. Disse formuleringene beveger seg ut mot det norske språkets yttergrenser. Faktisk kan man spørre seg om vi her har å gjøre med et helt eget språk, eller i det minste en ny målform. En definisjon på PR-norsk kan lyde slik:

«PR-norsk er et språk i den svinsk-griske språkfamilien. Det er offisielt språk i PR-Norge, men også utbredt innenfor næringsliv, forvaltning og politikk. Språket har klare postmoderne kvaliteter, og er i nær slekt med både nytale, tungetale og tåketale. Selv om PR-norsk har sine røtter i norsk, har språkene glidd stadig lenger fra hverandre. I dag er det slik at mens de som behersker PR-norsk som regel også behersker vanlig norsk, blir det stadig vanskeligere for dem som har ‘vanlig’ norsk som morsmål å forstå skriftlig eller muntlig PR-norsk.»

På sikt utgjør dette en demokratisk utfordring. Ikke bare kommunikasjonsrådgivere og bedriftsledere, men også de folkevalgte, bruker stadig mer PR-norsk når de ønsker å tåkelegge vanskelige saker. I maktas hender er PR-norsk et språklig verktøy som kan brukes til å turnere kritiske spørsmål. Klar tale er en forutsetning for en fungerende samfunnsdebatt, og dermed også for et fungerende folkestyre.

Eller sagt i klarspråk: Slutt å snakke tull!

Hun ble introdusert for politikk av sin eldre bror, Otto Gohlke, gjennom sentrale verk som «Die Waffen nieder!» av den østerrikske pasifisten Bertha von Suttner, «Nobelprisens mor», og «Die Frau und der Sozialismus» av den ledende tyske sosialdemokraten August Bebel. I dag er det 100 år siden den tyske riksdagskvinnen Marie Juchacz (1879–1956), SPDs kvinnesekretær, grunnla den sosiale velferdsorganisasjonen Arbeiterwohlfahrt (Awo) i Berlin.

Sosialreformatoren Juchacz, født Gohlke i Landsberg an der Warthe, ble med i SPD i 1908 og ble i 1919 den første kvinnelige representanten som talte i parlamentet Reichstag som medlem av flertallfraksjonen til Friedrich Ebert under partisplitten i 1917. Awo oppsto av den massive nøden etter 1. verdenskrig med praktisk selvhjelp som sysselsetting i blant annet systuer og verksteder. Hun dro i gang lotteriet «Arbeiter-Wohlfahrtsmarken» for å finansiere virksomheten.

Ved Hitlers maktovertakelse i 1933 dro hun i eksil, via Paris til USA i 1941, hvor hun grunnla Workers’ Welfare Committee i 1945. Hun kom tilbake til Tyskland i 1949 som æresmedlem av Awo til hun døde i Düsseldorf i 1956.

Awo har i dag 330.000 medlemmer, med sete i Berlin. PMJ

La oss si at du lever til du er 100 år. Da vil du ha tilbragt 90 av disse innendørs, om du er en gjennomsnittlig europeer. Etter at vi mennesker bygget våre første primitive hus for 300.000 år siden har vi laget stadig mer innendørsareal. På Manhattan i New York City, for eksempel, er innendørsarealet nå tre ganger større enn arealet av selve øya.

Ordet økologi kommer av ordet oikos, som betyr hjem. Økologi er nettopp læren om vårt hjem. Ikke designideer for stuen eller siste skrik i kjøkkenstyling, men naturen, dette myldrende, grønne (tidvis hvite) utenfor vinduene våre. Hva vet du egentlig om ditt eget hjem – om naturen?

Britiske forskere testet dette. Det viste seg at halvparten av to tusen voksne briter ikke var i stand til å kjenne igjen en gråspurv. I en annen undersøkelse fikk barn se billedkort av vanlige britiske planter og dyr samt billedkort med Pokémon-karakterer. Åtte- til elleveåringene var klart flinkere til å identifisere Pokémon‘arter’ enn virkelige arter – som eiketrær eller grevlinger. Omtrent 80 prosent av de japanske fantasifigurene fikk riktig navn, mot under halvparten av de reelle artene.

Hva betyr det at vi har forlatt vårt opprinnelige oikos, naturen, og flyttet inn blant parkett og plisségardiner? De fleste av oss lever våre innendørsliv uten å reflektere særlig over hva det innebærer, hva vi mister. Vi er rimelig fornøyde med å være tastaturklikkende kontorstolsittere på dagtid, og skjermfikserte sofagriser på kvelden og i helgen.

Men våre nye liv som Homo innendørius har viktige konsekvenser. En ting er at fraværet av natur kan gjøre oss syke. Flere hypoteser peker på at kontakt med natur i form av jord, planter og dyr er med på å bygge vårt immunforsvar. Det er også stadig flere studier som underbygger betydningen av å være aktive i friluft og grønne omgivelser for psykisk helse.

Et annet poeng er at vi må kjenne naturen for å ville ta vare på den. I dag er vi i ferd med å miste taket i livlina. Vi vet at vår sivilisasjon er avhengig av naturen – av artsmangfoldet og dets goder og tjenester. Likevel evner vi ikke å ta konsekvensen av denne kunnskapen.

«Halvparten av voksne briter var ikke i stand til å kjenne igjen en gråspurv»

Ifølge Naturpanelets globale rapport, har vi mennesker endret tre fjerdedeler av jordens landoverflate og ødelagt 85 prosent av våtmarkene. Vi endrer naturen så mye og så raskt at det truer evnen til å livnære jordens befolkning. Men vi klarer ikke ta inn over oss naturens betydning – og vår akselererende ødeleggelse av den – i vår innendørs-hverdag. Naturens rolle blir abstrakt og utydelig.

Konklusjonen i Naturpanelets rapport er krystallklar: Vi trenger en gjennomgripende samfunnsendring for å sikre gode liv for våre etterkommere. En endring på flere plan: I hvordan vi forbruker arealene og ressursene rundt oss. Men også en holdningsendring: Vi må innse at et meningsfylt liv ikke betyr et liv med stadig økende forbruk.

Derfor trenger vi å komme oss ut. Og se og kjenne og lytte og lukte. Puste og smake og føle. Kjenne på gleden i å bare være ute, i nærskogen, i parken, ved sjøen eller på vinterfjellet. For hvordan kan vi ta vare på en natur vi ikke kjenner? Hvordan kan vi forvente at våre barn skal gjøre en bedre jobb enn oss med å redde klima og natur, om ingen har lært dem å være glad i våre medskapninger?

Vi nærmer oss jul. Snart skal vi flytte et lite stykke natur inn i stua. Et grantre fullt av artsmangfold, for her kan det bo flere titalls tusen individer. Plantelus, parasittveps, spretthaler og små edderkopper. De la seg til i september for å sove vintersøvnen – bare for å våkne opp omgitt av glitter og norske flagg i en varm stue.

Noen folk blir forskrekket over menasjeriet som kan bo i et juletre. Men hvis du tenker på det faktum at det bare av insekter finnes 200 millioner, for hver av oss, skjønner du at småkrypene bor overalt. Også i trær. Og som nevnt, det kan faktisk være bra for helsa å møte på noen flere av våre millioner av medskapninger på kloden.

Tenk på det som en utmerket anledning til å gjøre deg kjent med noen nye og fjerne slektninger, og lag deg gjerne et nyttårsforsett om å være mere ute i 2020. Det kan få gode ringvirkninger, både for deg og planeten.

Stefan Sundström, Anna Blix, Kathrine Kinn, Frans-Jan Parmentier og Anne Sverdrup-Thygeson skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.