Spiritual free space soul jazz: Junius Pauls navn er endelig foran på coveret.
Ism
International Anthem
Å definere hva som er et debutalbum innen jazz og improvisasjonsmusikk kan av og til være en vrien øvelse uten noe presist svar. Særlig der musikere gjerne har vært med å sette betydelige preg i flere sammenhenger, det være seg under andres ledelse eller som del av ensembler uten en utpekt leder, lenge før de får sitt eget navn frampå et albumomslag for første gang.
Who
Polydor/Universal Music
Ingen, og i hvert fall ingen kids, får et all right forhold til The Who av å begynne her – de har å begynne med begynnelsen, gå fra «My Generation» (1965), via «Sell Out» (1967), til «Who’s Next» (1971), og deretter klarer de seg sjøl. Sannsynligvis er det vel henimot umulig å høre nye «Who» uten et forhold til gammal The Who, mett som den er på referanser til rockeklassikere à la «Baba O’Reilly» og med stadige kommentarer til hvordan det føles for «My Generation»-generasjonen å bli eldre, aka overflødige.
