I dagens sak om Trondheims nyrock-fortropp på slutten av 70-tallet beskriver Håvard Oppøyen miljøet rundt Hard Rock Kafé, og trekker fram at dette var en klubb hvor «uheldige hemninger og prestasjonsangst ikke eksisterte». For en prisverdig holdning, tenkte jeg under lesningen. Akkurat sånn bør det være. Men veien fra teori til praksis er beklageligvis ofte litt vel lang. For da jeg tidlig i år fikk høre at Klassekampen skulle markere 50-årsdagen med intet mindre enn en musikal, av og med ansatte her på huset, at Rockefeller var booket, og at dette var et event det attpåtil skulle selges billetter til, må jeg innrømme at min første følelse var skepsis.