Onsdag 4. desember 2002 viste Dagbladets forside et stort bilde av Kjell Inge Røkke og den nylig avgåtte statsråden Tore Tønne stående tett sammen, smilende. «Eksstatsråd hjalp Røkke», het det i en stikktittel, og den iøynefallende hovedtittelen slo fast: «Fikk 1,5 mill. for seks ukers jobb».

I nærmere tre uker skulle denne saken dominere nyhetsbildet i Norge. Alle de store nyhetsmediene kastet seg på saken, som ble ansett som et skup fra Dagbladets side. Hver dag kom det nye oppslag, som alle hadde det til felles at de satte Tore Tønne i et dårlig lys. Medietrykket var massivt. Samtidig ble Tønne etterforsket av Økokrim, og tiltale mot ham ble tatt ut fredag 20. desember.

Om kvelden lørdag 21. desember ble Tore Tønne funnet død. Han valgte selv å avslutte livet.

Tore Tønnes bortgang gjorde et voldsomt inntrykk. Nyheten ble mottatt med sjokk og sorg men også med raseri, rettet mot mediene generelt og i særdeleshet mot Dagbladet som hadde vært nyhetsledende i saken.

Kritikken kom fra alle deler av samfunnet, fra toppen av næringsliv og politikk og fra folk på gata. En leder i Helsedepartementet der Tønne hadde vært sjef, sa det slik i en minnetale: «Vi gråter av fortvilelse, men også av sinne fordi tidligere helseminister Tore Tønne er mobbet ut av dette livet av ett og etter hvert flere medier».

«Tønne følte seg overrumplet fra første stund»

Norsk Presseforbund oppnevnte raskt et utvalg som skulle undersøke medienes dekning av den såkalte Tønne-saken. Sammen med Guri Hjeltnes og Henrik Syse var jeg medlem av dette utvalget.

Rapporten «Tre uker i desember» som ble lagt fram i mai 2003, rettet kritikk mot flere sider av mediedekningen. Rapporten var basert på innholdsanalyse av relevante medier og intervjuer med et stort antall kilder.

Det er selvsagt ikke mulig å fastslå en entydig årsak til den tragiske utgangen som denne saken fikk. For utvalget var det viktig å gi et så konkret og tydelig svar som mulig på hva Tore Tønne opplevde som mest belastende ved medieomtalen. En målsetting med rapporten var å gi økt kunnskap og større bevissthet om den enorme belastningen det er å få sitt navn knyttet til store og negative mediesaker. Vel er det slik at medienes samfunnsoppgave er å avsløre, kritisere og holde maktpersoner ansvarlig; dette er noe et demokratisk samfunn ikke kan være foruten. Samtidig handler det om enkeltindivider, om mennesker som skal leve videre, men som opplever å få sitt liv ødelagt av medieomtalen.

Hva var utvalgets hovedkonklusjoner? Dagbladet fikk kritikk for ikke å ha møtt Tore Tønne ansikt til ansikt før saken ble lansert, og for at Tønne ikke fikk se og sette seg inn i dokumentene som lå til grunn for angrepene mot ham. Dette gjorde at Tønne følte seg overrumplet, og hans muligheter til imøtegåelse ble svekket. Han følte seg maktesløs i møte med mediene. Dessuten ble saken i for stor grad en sak om Tønnes personlige egenskaper, hans integritet og karakter – og dette skjedde uten at avisa kjente saken til bunns. Deler av dekningen var preget av manglende presisjon og nøyaktighet.

Også Dagens Næringsliv, Aftenposten og NRK fikk kritikk fra utvalget. Et påfallende trekk ved den samlede dekningen var ensidigheten – i vinkling, uttalelser og kommentarer. Dette til tross for at saken var sammensatt og uklar, og det fantes mange mulige kilder der ute som kunne uttalt seg til Tore Tønnes fordel.

Tønne følte seg overrumplet fra første stund. Han visste ikke hvilke dokumenter og hvilke opplysninger mediene satt med, og han forsto ikke hva som lå til grunn for de kritiske spørsmålene. Han opplevde at dessuten at medienes vinklinger var gitt på forhånd, og at hans egen historie ikke ble tatt hensyn til. Han følte at han ikke ble lyttet til, og mistet etter hvert all tro på at han ville få en fair behandling.

Overalt i mediedekningen fant vi vignetten «Tønne-saken», som la hele det sammensatte sakskomplekset på skuldrene til en enkeltperson. Kanskje er dette noe av det tyngste for den som blir eksponert, at familienavnet blir en vignett i mediene, en logo over en føljetong som utelukkende er negativ og skandalepreget. Saken handlet dessuten om mer enn Tore Tønne. Den handlet ikke minst om det store advokatfirmaet BA-HR, og dette firmaets rolle som rådgiver og advokat for Aker RGI og Kjell Inge Røkke.

I ettertid er «Tønne-saken» blitt et referansepunkt i mediedebatten – på godt og vondt. Noen ønsker å stoppe kritisk og personrettet journalistikk ved å minne pressen om denne saken. Andre frykter at den viktige avslørende journalistikken skal bli tannløs fordi Tønne-saken har gjort pressen redd og unnvikende.

Utvalget som undersøkte mediedekningen understreket sterkt at saken ikke måtte føre til at den kritiske og undersøkende journalistikken ble dempet og forsiktig. Tvert imot burde saken føre til en styrking av den kritiske journalistikken, i form av «større nøyaktighet og høyere presisjonsnivå, mer saks- og mindre personorientering, og en faktaformidling som gjør at publikum og ikke bare avisenes kommentatorer kan tolke saken».

Førte Tønne-saken til noen endringer i norsk presse? Ja, jeg tror det, selv om entydige sammenhenger her er vanskelig å påvise. I årene etter denne saken er såkalt «samtidig imøtegåelse» blitt en av de aller viktigste presseetiske retningslinjene for nyhetsmediene. Gjentatte påminnelser fra Presseforbundet og Pressens Faglige Utvalg (PFU) har gjort det klart at enhver som blir utsatt for sterke beskyldninger skal gis en reell mulighet til imøtegåelse; vedkommende skal få et fullstendig bilde av beskyldningene som framsettes, og dessuten få en rimelig frist til å forberede et svar. Og så skal imøtegåelsen publiseres samtidig som beskyldningene framsettes. Alle som utsettes for kritisk medieomtale skal gis en fair behandling, og de skal bli lyttet til. Mediene er også blitt flinkere til å varsle berørte parter før rammende medieoppslag blir publisert.

Jeg tror dessuten at når nyhetsmediene presenterer store avslørende og undersøkende saker – noe som ikke skjer altfor ofte – så er faktakontrollen grundigere, presisjonen høyere og kildebruken breiere enn for noen år siden.