Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Urframføring: Kristiansand symfoniorkester feiret 100-årsdagen på kraftfullt vis med et helt nytt verk av Rolf Gupta.

Framoverlent hundreåring

TAKK: Til komponist Rolf Gupta, og til Kristiansand symfoniorkester, for å tørre å sette opp et prosjekt som dette. FOTO: FRODE NARUM

Rolf Gupta

«Jordens sang»

Kristiansand symfoniorkester, Peter Szilvay (dir.), Lydia Mahnkopf (sopran), Florian Almedal Sillitoe (guttesopran), Frikirkens kammerkor, Kilden vokalensemble, Domkirkens guttekor og Kristiansand operakor

Dirigenten sitter allerede på scenen når lyset slukkes i Kristiansands musikalske storstue Kilden. Idet publikumssummingen stilner høres en stille hvisking fra stortrommen. Strykerne kommer inn uten å spille med klang i det hele tatt. Messingmusikerne blåser i sine instrumenter uten tone. Og så kommer treblåserne, også uten tone. Dette er lyden av tilværelsen før noe var til i det hele tatt. Det er før big bang, og det skal bli kaos. Men foreløpig er klangen av tomhet og fravær det eneste vi hører.

Kristiansand byorkester ble stiftet i 1919 og hadde sin første konsert i 1920. Nå heter de Kristiansand symfoniorkester, og i april gjentar de programmet fra stiftelsessesongen. Den første jubileumskonserten fant imidlertid sted torsdag, og det er både dristig og ambisiøst å bestille det timelange verket «Jordens sang» av byens egen Rolf Gupta, kontroversiell dirigent, professor ved UiA og komponist. Ambisiøst fordi det er omfattende i lengde, og de trenger både to solister og fire kor for å fylle opp stemmene. Dristig fordi samtidsmusikk ikke akkurat er hva folk flest helst lytter til. Salen var likevel fullsatt, og jeg vet ikke om jeg har opplevd en så begeistret stemning etter en konsert i denne sjangeren. Velfortjent var det også.

Gupta er mer kjent som dirigent enn som komponist, særlig gjennom NRKs realityserie «Orkesterliv» (2005), der han fikk sparken i beste sendetid. Men han er også kapabel til å få på plass storverk med orkestre. Kringkastingsorkestret spille magisk med Gupta som leder, og han fikk Kritikerprisen 2005/06 for en av disse konsertene. Komponisten Gupta har med «Jordens sang» laget et verk bestående av seks deler som sømløst går inn i hverandre. De gir klang til skapelsens fenomenologi, ser også til dets motsats, ødeleggelsen, samt henter fram noen uventede tekster og inspirasjonsmomenter. Men det starter med tomme klanger.

Så kommer hele orkesteret på banen. Og tonene uteblir. De mangler kjerne. Enten er de hviskende eller så hører overtonene til grunntoner som ikke klinger, men vi bare kan tenke oss. Koret hvisker også på s- eller sh-lyder. Det er et salig klangsammensurium uten mål og retning. Gupta bygger opp mer og mer kjerne i klangbildet. Han skriver intervaller som står over tid, og enkelte små fraser kan høres. Det er en befrielse når kontrabassene etter hvert legger en dyp grunn som klangen kan hvile på. Dette åpner for at orkesteret kan bryte ut i et rungende fortissimo, i lyset, skapelsen, forløsningen og unnfangelsen.

Verden blir til gjennom Guds befalende stemme, og i Guptas verk skjer det med Haydn som talerør. Und es ward Licht!, som er ordene han brukte i oratoriet «Skapelsen», den klassiske musikkens største referanseverk på temaet. Lyset er kaotisk. Det er vanskelig å forestille seg opplevelsen av Universets tilblivelse, så hva med den nyfødte som møter verden utenfor livmor? Klangen blender oss fullstendig i så sterk dynamikk at det er smertefullt å lytte til, særlig når overtoner smeller mot hverandre og Gupta lar guttekoret skrike i høyeste falsett. Men det er elegant laget, stadig i en avansert og fargerik tekstur som i lyd tegner utallige lyssettinger av klangrommet.

Helt generelt balanserer Gupta sitt materiale mesterlig. Han har funnet interessante kompositoriske ideer å jobbe med, og kjenner deres muligheter og begrensninger slik at han kan variere dem nok uten å overarbeide det over i selvhøytideligheten eller mot det langtekkelige. Riktignok har Guptas verk relativt få ideer for å skulle vare i én time, men her er akkurat tilstrekkelig mange nok, og jeg tror at dets kjernekvaliteter ligger her. Det handler både om den dype materialutnyttelsen, og at materialet er såpass begrenset at selv lyttere som ikke er dypt inne i samtidsmusikken kan få stor glede av hans verk.

«Det er ikke noen lettvint klisjé når sirener kommer inn, spilt fra publikumsområdet i salen. Det er heller forferdelig ubehagelig.»

Orkesteret stilner plutselig fra en av de sterke klangene i andre sats, og vi skjønner at sopransolisten allerede har sunget en lang tone. Vi er over i tredjesats, en vuggesang og meditasjon over det store intet før verdens tilblivelse. «Hymne til skapelsen» fra «Rigveda», en av de eldste hellige skriftene i India, kontemplerer en virkelighet der tilværelsens mest grunnleggende betingelser, som dag og natt, liv og død, ennå ikke har fått form. Solisten Lydia Mahnkopf legger først ut teksten helt fri for akkompagnement, med stille messende klang, rolige klangfarger og forsiktig vibrato. Etter hvert kommer orkesteret inn i denne lange klangmeditasjonen, nå med lengre, vakre farger. Helt i slutten av satsen spør koret, også i rolig klangmeditasjon, slik det blir gjort i Beethovens niende, med Schillers ord: Aner du din skaper, jord? Søk ham, søk ham, hvor han bor over nattens stjernesoner. (Fra André Bjerkes gjendiktning.)

Sangerne og musikerne begynner å knipse, litt planløst som om det er en klangbakgrunn til noe. Over dette lager messingblåserne fengende rytmer ved å slå på munnstykkene sine. Knipsingen opphører, og slagverkerne tar over i raske figurer. De blir så plutselig stille, og fjerde sats fortsetter med at sopran og guttesopran kommer inn fra hver sin side av scenen. De har en enkel dialog på fonemer som oh, ah, e, i. Et langt mer avansert samspill følger, og skapelsen vi her er vitner til, har ikke metafysiske eller eskatologiske fortegn. Vi er heller vitner til tilblivelsen av musikk og rytmer når det utfoldes foran ørene våre. Sopranen framstår i en lærerskikkelse, som legger fram kompliserte rytmer som den yngre lærlingen, guttesopranen, ikke bare gjentar, men spiller tilbake med glimt i øyet. Dette er slagverksmusikk for stemmer, og fenomenet kommer fra indisk konnakol (søk det opp, lytt til det, få hakeslepp og tenk så over om rytmene i vestlig musikk er avanserte eller primitive).

Femte sats begynner med akkorder i regelmessige gjentakelser, som får preg av neo-stravinskijsk klang- og rytmeorgie. Dette er destruksjonen, skapelsens skyggeside. Teksten er fra «Bhagavadgita», men den tales fra et av Vestens mørkeste perspektiv, fra Robert Oppenheimer, oppfinneren av atombomben, som hadde et ambivalent forhold til sin egen dødsmaskin: Jeg er blitt Døden. Tilintetgjøreren av Verdener. Uttrykket her i «Jordens sang» er rituelt. Eller så er det filmmusikk 2.0. Vi hører klangen av katastrofe, og kunstnerisk er det ikke noen lettvint eller overdreven klisjé når sirener kommer inn, spilt fra publikumsområdet i salen. Det er heller forferdelig ubehagelig, og det hele ender i et langt skrik. Ja, det er trukket ut som en langsomt synkende klage til siste pust går ut av menneskene.

Avslutningen består nærmest av én akkord som ligger i lang tid. Lånet av tekst er fra Mahlers «Oppstandelsessymfoni» (nr. 2). At Mahler figurerer såpass mye i verket, sier noe om Guptas prosjekt om å skrive i symfoniske former som nærmest gikk i stykker med modernismens inntog tidlig i forrige århundre. Et annet lån fra Mahler, men som ikke problematiseres i tekst eller programhefte, er verktittelen som til forveksling ligner på Mahlers «Das Lied von der Erde».

Men nå er vi i Guptas avslutning med tekst fra «Oppstandelsessymfonien»: Det som er oppstått, det må forgå! Det forgangne, gjenoppstå. Slutt å skjelve! Forbered deg til å leve! Gupta varierer rolig teksturen over den behagelige liggende akkorden, og det er befriende når han gir slipp på variasjonene helt i slutten og bare lar en naken C-durakkord ligge. Her, i avslutningen av «Jordens sang», ønskes vi fred gjennom frasen Shanti. Shanti. Shanti. Aoum.

Gupta behersker og leker med orkesteret som klangkropp. Det er med fargene og nyansene i de komplekse, men samtidig sanselige og innbydende teksturene, at han holder på lytterens oppmerksomhet. Med hjelp av dette imponerende stykket komposisjonsarbeid kan han tegne sitt nyanserte bilde av både skapelse og ødeleggelse, som blir til langt mer enn et propagandistisk symbol. Det er musikk som setter seg i tilhørernes kropper, noe som ikke bare er en behagelig opplevelse.

På veien til ferdig verk har Gupta fått et par dager sammen med orkesteret for å prøve ut ting. Det er også sjelden at orkestermusikerne får en hel uke med prøvetid for et enkeltverk. Hatten av for begge grepene. Likeledes bør torsdagskveldens dirigent Peter Szilvay trekkes fram. Ikke bare gjør han en utrettelig innsats for norsk samtidsmusikk, men han behersker også de store romantiske formatene. Det siste kom godt med når dette episke verket ble tegnet. Og orkesteret overbeviser virkelig under hans ledelse.

Til slutt hadde jeg tenkt å avslutte med et ønske om å få høre og se Gupta mer fra dirigentpulten, men etter å ha hørt «Jordens sang» er jeg ikke så sikker. Jeg kan godt slå meg til ro med å bli bedre kjent med ham som komponist.

Konserten ble sendt direkte i NRK P2, og er nå tilgjengelig i NRK Radio.

Git: master, Env: production, Sanity: production