På skolen min var det en filosofi- og retorikklærer som krevde at vi elever skulle kunne argumentere både for og mot et bestemt standpunkt. Vi skulle først forsvare noe og deretter angripe akkurat det samme. Dette skulle skje uten dissonans. Motsetninger og mangetydighet ble ikke forbigått og feid unna. Om vi i argumentasjonen brukte uttrykk som «faktum er at … «. eller «det er faktisk slik at …» fikk vi nedsatt karakter. Faktaframstillingen skulle riktignok være konkret og underbygget, men følelsene skulle, akkurat som vår egen tanke og refleksjon, alltid være med.

Hjemme klaget jeg over at faget var slitsomt, men jeg fikk ikke noen støtte fra moren min. Hun sa: Det er enkelt. Du må lære deg at det bare er med hjertet man ser ting klart.

Det var naturligvis hentet fra Antoine de Saint-Exupérys Le petit Prince. Den lille prinsen. Jeg syntes det hørtes barnslig ut.

Seinere i livet kom jeg til å forstå bedre.

Minnet om disse påpekningene fra læreren min og moren min meldte seg under arbeidet med teksten nedenfor.

Faktasjekking har blitt en trend. Før Trump var fenomenet så godt som utelukkende amerikansk. Etter Trump har det eksplodert, og det finnes nå om lag 160 faktasjekkingsorganisasjoner rundt omkring i verden. En av dem, Faktisk.no AS, er et aksjeselskap, men drives ikke for å generere overskudd. Her har det offentlige og det private gått sammen som eiere. Staten gjennom NRK, privat næringsliv gjennom Dagbladet, VG, TV2, Amedia og Polaris Media.

Faktisk.no AS (i fortsettelsen kalt Faktisk) virker på meg både prinsipielt og presseetisk feilslått. Det er ingen tvil om at usannheter og forvrengninger kan ødelegge den anstendige samfunnsånden som det har krevd så mye å bygge opp. Usannheter og forvrengninger skader og ødelegger de spillereglene mediene er enige om. Det er absolutt viktig å motarbeide dem. Men det er ikke alltid det kommer noe godt ut av det gode. Også hatet mot uretten forvrenger ansiktstrekkene, skriver Bertolt Brecht. Jeg vil påstå at også jakten på petimetersannhet forvrenger perspektivene og fornuften. Faktisk er så besatt av sitt eget kall at man har blitt enøyd, innskrenket og belærende. For Faktisk er verden enkel og uten gråsoner, menneskene er små og trenger rettledning. Hele tiden.

Kanskje det gikk galt allerede fra starten.

Hemmelighet og stillhet ble stikkord. Den prosjektgruppen som VG og Dagbladet etablerte i desember 2016, var hemmelig. De møtene som de hemmelige medlemmene av den hemmelige prosjektgruppen avholdt i et hemmelig arkivrom hos Mediebedriftenes Landsforening (MBL), var hemmelige. Snart er også NRK med. Der finnes det ingen tvil. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen stiller opp med penger og ressurser. NRK vil være «redaksjonell samarbeidspartner» og vedtar å innhente samtykke fra kulturministeren til å bli deleiere. Og NRK sier ja til å tie stille om det som er på trappene.

Prosjektet, i første omgang døpt «3.2», drives av journalister, altså av folk som er opptatt av å verne informasjons- og ytringsfrihet. Likevel foregår altså alt sammen i hemmelighet. Og det drives av NRK, en public servicebedrift i offentlighetens tjeneste, som skal «ivareta ytringsfrihet og ytringsvilkår», «bidra til å fremme den offentlige samtalen» og «medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser». Men offentligheten holdes helt utenfor. Hemmelighetskremmeriet er kompakt til alt er fikst ferdig.

Når prosjektet endelig presenteres, 21. mars 2017, kan ikke de involverte skjule sin tiltro til seg selv: «unikt», «historisk», «en historisk dag».

I pressemeldingen og under pressekonferansen beskrives Faktisk som en tjeneste. Formålet er å overvåke det som sies og skrives i Norge, velge ut noen av de tusenvis av påstandene som framsettes hver dag og spørre seg: Holder påstanden mål når det gjelder fakta? Er det helt sant? Er det helt feil? Er det delvis sant? Er det delvis feil? Er det verken eller og følgelig usikkert?

Man vil stå i folkets tjeneste. Kristoffer Egeberg, sjef for Faktisk, forklarer det i et brev til meg: «Faktasjekk som journalistisk sjanger handler jo først og fremst om HVORDAN man finner fram til svaret. Leseren skal selv kunne ettergå metodene og lære av dem».

I mine ører lyder det som skolen eller speideren, som en måte å oppdra folk på.

Staten blir deleier i Faktisk 16. juni 2017. Da avholder NRK AS generalforsamling, og generalforsamlingen er en eneste person: kulturminister Linda Hofstad Helleland. Forsamlingen, altså kulturministeren, beslutter at staten gjennom NRK skal erverve 25 prosent av Faktisk. Dermed blir staten en like stor eier som de andre på det tidspunktet: Dagbladet, VG og TV 2. I protokollen noteres det blant annet: «Statsråden viste til at NRK skal bidra til å styrke demokratiet ved å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne ta aktivt del i demokratiske prosesser. Statsråden uttrykte at formålet med Faktisk er sammenfallende med NRKs allmennkringkastingsoppdrag. Statsråden viste til at den siste tids utfordringer med falske nyheter gjør det kanskje viktigere enn noen gang at det offentlige ordskiftet er mest mulig kunnskapsbasert».

Hadde statsråden glemt noe?

To år tidligere hadde NRK-ledelsen besluttet å kutte i avdelingen for Arkiv & Research. Da hadde fagforeningen advart – kuttene ville ramme blant annet faktasjekking og research. Men det var forgjeves. Nesten halvparten av staben måtte slutte.

Det er forskjell på faktasjekking og research. Faktasjekking konsentrerer seg om enkeltpåstander og er koblet til en nyhet. Research går i dybden for å finne fram kunnskap, uavhengig av det nyhetsmessige.

Hvis man var enig med kulturministeren om at den «kunnskapsbaserte» meningsutvekslingen var viktigere enn noen gang – hadde det ikke vært mer logisk å satse på en egen researchavdeling i stedet for Faktisk? Altså den avdelingen som nylig måtte gjennomføre drastiske kutt. Var et nytt aksjeselskap det optimale?

«Jeg lurer på hvordan Faktisk ville behandle avisa Charlie Hebdo. Som et farlig løgnkonsern?»

Man blåser i sin egen research, akkurat som man blåser i tapet av selvstendighet og integritet som anskaffelsen av Faktisk innebærer. Blikket er stivt rettet mot USA og faktasjekkingen som foregår der. Med enøydheten forsvinner prinsippene. Det ender med at NRK lar sin egen nyhetsdirektør sitte som styreleder for Faktisk.

Altså et ja til statlig eiendom begrunnet med at målene til Faktisk og NRK sammenfaller.

Holder argumentet?

Helje Solberg, nyhetsdirektør i NRK og styreleder for Faktisk, sier til meg at det er lett å støtte målsettingen Faktisk har.

Faktisk har to mål. Ett av dem er å «avdekke og forhindre spredning av oppdiktede meldinger som utgir seg for å være ekte nyheter».

Å avsløre falske nyheter er en ting. Det er åpenbart viktig. Å forhindre spredning av dem er ikke like åpenbart – i et demokrati. Ytringsfriheten gjelder ikke bare for sanne opplysninger og snille ytringer. Også usannheter og ytringer som – uttrykt av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Handyside-saken (1976) – «fornærmer, sjokkerer og støter» er beskyttet av ytringsfriheten. Det kan oppleves som støtende, men hvis spredningen av slike ytringer skal forhindres, må noen strenge vilkår være oppfylt. Det må være støtte i lov. Det må være nødvendig for å beskytte viktige og legitime interesser. Ærekrenkelse og hatforbrytelse skal for eksempel påtales. Det er avgjørende at vilkårene prøves av myndighetene. Faktisk må oppfatte seg selv som utøver av tilsynstjenester for offentligheten, men rett til å overta for myndighetene har man ikke. Et privat eller halvstatlig aksjeselskap som setter seg som mål å forhindre spredning av «oppdiktede meldinger», gjør seg ganske enkelt skyldig i et grovt overtramp. Det må forhindres av myndighetene. Hvis myndighetene ikke gjør det, bryter Norge folkerettslig stadfestede friheter og rettigheter.

Det er grunn til bekymring at Faktisk på sett og vis har privatisert tilsynet med ytrings- og informasjonsfriheten. Naturligvis må ikke dette skje, verken formelt eller uformelt. Hvilket samfunn er vi på vei mot hvis vi overlater til private bedrifter, eller for den saks skyld til myndigheter, å avgjøre hva som skal regnes for sanne nyheter eller oppdiktede meldinger?

Jeg mener at NRK her har misforstått sitt oppdrag. Ikke minst fordi Faktisk går svært langt i sin iver etter å sette en stopper for oppdiktede meldinger. Faktisk har for eksempel brennmerket både satire og humor og betegnet dem som falske nyheter, ja, som nærmest samfunnsfarlige «produkter av løgnfabrikker». Jeg tenker blant annet på bloggeren som raljerer over temaet «I sommer kan du bli full på krone-is fra Smirnoff som inneholder 37,5 % alkohol.» Eller nettsida som spøker om 17. maifeiringen: «Går du med utenlandsk flagg på 17. mai i år, får du 4500 kroner i bot». Faktisk satte inn tre faktasjekkere for å avgjøre om spøken var faktabasert eller ikke! Eller nettsida som under overskriften «Noora (6) hentet av barnevernet – hadde for få leker – moren fortvilet» skriver at fire politibetjenter og to representanter fra Barnevernet hadde troppet opp på døra hos en familie for å tvangshente en seksåring som bare hatt 38 leker, i stedet for et minimum som ifølge Barnevernet var 40. Eller nettsida som forteller at «Roald (51) søkte om krisehjelp på Nav – fikk pantelapp på 2 kr av de ansatte.»

Denne Nav-spøken ble faktasjekket av selve sjefen for Faktisk. Granskingen inneholder følgende konklusjoner: Verken Nav eller Fretex (Roalds påståtte arbeidsgiver) kan bekrefte historien. Avdelingsdirektør for Nav opplyser at de verken har hørt om saken eller den Nav-ansatte som er omtalt. Fretex finner ingen ved navn Roald som nylig har mistet jobben hos dem. Pantelappen har ingen sammenheng med historien. Artikkelen om Roald og Nav er Faktisk helt feil og falsk. Nettstedet er en såkalt løgnfabrikk.

Flere eksempler på nettsider som har spøkt med det ene eller den andre, men som Faktisk har advart mot falske nyheter fra løgnfabrikker: Nettsida som ruller ut verdensnyheten at i Sverige har en «6 år gammel flyktning viste seg å være 35 år gammel kortvokst fra Syria». Nettsida som skriver «Mann siktet for å voldta en ku – hevdet det var en reinkarnasjon av hans døde kone». Nettsida som «etterlyser mann som glemte igjen 1500 kondomer på Bergen lufthavn Flesland».

Er dette synet på ytringsfrihet forenlig med norsk og internasjonal rett? Med Vær varsom-plakaten? Med NRK-plakaten?

Jeg lurer på hvordan Faktisk, oversatt til fransk kontekst, ville behandle avisa Charlie Hebdo. Som et farlig løgnkonsern?

Egentlig er ikke Faktisk mer enn en journalistisk nettside. Faktisk kan kalle sin virksomhet faktasjekking eller upartisk leting etter feil og usannheter – noen klinisk vitenskap handler det så sannelig ikke om. Faktisk bedriver journalistikk, riktignok av en spesialisert type. Men etter min mening kommer den til kort. Og de presseetiske reglene skiller ikke mellom ulike typer av journalistikk. Den som publiserer Faktisk-artikler, er altså ansvarlig for at opplysningene i artiklene er korrekte; det er det såkalte redaktøransvaret.

Likevel særbehandles Faktisk. Kanskje skjer det fordi Faktisk har klart å framstille seg selv som et slags offisielt tilsynsorgan når det gjelder fakta. Et forbilde når det gjelder fakta. Det gir carte blanche for samarbeidsmetoder og framgangsmåter som i andre tilfelle ville gi grunn til bekymring.

Når jeg ber Helje Solberg beskrive hvordan samarbeidet har fremmet NRKs oppdrag, gir hun tre eksempler: Faktasjekking av politikere og partier fram mot valget i 2017, faktasjekking i forbrukerspørsmål høsten 2018 og «Ukas faktasjekk fra Faktisk.no» som ble sendt på NRK P1 fra desember 2018. Her er litt om de to første eksemplene.

Sommeren 2017 samarbeider to redaksjoner, Faktisk og NRKs «Detektor», om dekningen av det kommende valget. Politikere og partier faktasjekkes. Arbeidet krever at de to redaksjonene tilpasser seg hverandre slik at vurderingene blir identiske. Dermed blir gjennomslaget kraftigere. Arbeidet krever også at NRK låner ut personale til Faktisk. En NRK-ansatt går derfor over til Faktisk og arbeider der i flere måneder. Lønnen betales hele tida av NRK. Etter valget skriver NRK rapporten «Valg 2017». Der står det blant annet:

«Redaksjonen i ‘Detektor’ samarbeidet med Faktisk.no foran valget, og NRK publiserte saker fra Faktisk.no på sine nettsider … NRKs designere samarbeidet tett med Faktisk.no-designerne for å synkronisere skala for vurderingen rundt hvorvidt et utsagn var sant eller ei. Det ble også gjort en jobb for å kunne integrere små moduler fra ‘Detektor’ og Faktisk.no sine faktasjekker på en fornuftig og gjenkjennelig måte i artikler.»

Høsten 2018 samarbeider to redaksjoner – Faktisk og NRKs «Forbrukerinspektørene» – omkring alle slags forbrukerspørsmål. Samarbeidet krever tilpasning til hverandre. Det krever også at NRK igjen låner ut personale til Faktisk. En NRK-ansatt går derfor over til Faktisk og arbeider der i flere måneder. Lønnen betales av NRK.

«To år før staten ble deleier i Faktisk hadde NRK-ledelsen besluttet å kutte i avdelingen for Arkiv & Research»

Kan man ikke bekymre seg over denne typen samarbeid? Hvordan påvirkes for eksempel de respektive redaksjonenes selvstendighet og integritet? Jeg tenker på Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999: 27) og på det nylig framlagte «Forslaget til lov om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier», på det som sies om hva som er en viktig forutsetning for ytringsfrihet: «at det finnes et mangfold av medier med stor grad av uavhengighet i forhold til omgivelsene og i forhold til hverandre». Kan man ikke mistenke at NRK og Faktisk ved å unngå å iaktta en «stor grad av uavhengighet i forhold til hverandre» faktisk reduserer og innskrenker den offentlige meningsutvekslingen?

NRK er ikke den eneste samarbeidspartneren til Faktisk. Også NTB har et samarbeid. Hvilke følger får dette samarbeidet? NTB og Faktisk har inngått en avtale som innebærer at NTB distribuerer Faktisk-artikler til sine kunder. Distribusjonen skjer automatisk og uten at NTB gjør noen som helst gransking. NTB legger bare ved merknaden: «Dette stoffet distribuerer NTB på vegne av Faktisk.no. Det er ikke anledning til å endre innhold eller konklusjoner i faktasjekker fra Faktisk.no. Ved spørsmål, ta kontakt med kontakt@faktisk.no»

Jeg har hatt en e-postutveksling med Mads Yngve Storvik, sjefredaktør og administrerende direktør for NTB, omkring det presseetiske ansvaret for distribusjonen av artiklene fra Faktisk. Storvik mener at NTBs ansvar kun gjelder publisering av egne artikler. Selv synes jeg spørsmålet om forskjell i presseetisk ansvar mellom publisering av eget materiale og distribuert materiale ikke er så enkelt som Storvik hevder. Jeg heller mot at NTB har et presseetisk ansvar også for distribuert materiale. Storvik reagerte sterkt da han hørte denne oppfatningen: «Jeg stusser litt over at du har en artikulert mening om saken og ikke opptrer objektivt som journalist.»

Jeg ble i min tur litt overrasket over den sterke reaksjonen. Skyldes det at han innerst inne innser at avtalen mellom NTB og Faktisk ikke er uproblematisk? Kanskje en anelse om at avtalen er basert på forutsetningen om at blant alle tusenvis av journalister er det nettopp Faktisk-journalistene som er de upartiske, pålitelige og sannhetssøkende feilfinnerne? Et forbilde?

16. mai distribuerer NTB uriktige opplysninger. Opplysningene forekommer i en artikkel skrevet av Faktisk. Artikkelen handler om hvorvidt noen av de selskapene som eier private barnehager i Oslo, holder til i såkalte skatteparadiser. Faktisk kommer fram til at de som sier at det er tilfellet, først og fremst byråd Inga Marte Thorkildsen (SV), tar feil. Samtlige barnehageeiere holder til i land som ikke defineres som skatteparadis. Ifølge artikkelen er Luxembourg «ikke lenger definert som et lavskatteland».

Påstandene er grovt uriktige. Fidelity Group, som er en av eierne av det konsernet som driver 100 barnehager i Norge, hvorav åtte i Oslo, holder til i flere skatteparadiser. Det dreier seg om Caymanøyene, Bermuda og Bahamas. Drøyt to måneder før Faktisk publiserte sin artikkel, besluttet EU-parlamentets såkalte Special Committee on Financial Crimes, Tax Evasion and Tax Avoidance, å klassifisere Luxembourg som et skatteparadis. Et land som «facilitates aggressive tax planning». Dermed sluttet EU seg til vurderingen fra for eksempel Oxfam og International Consortium of Investigative Journalists. Oxfam er en internasjonal sammenslutning av et tjuetall humanitære organisasjoner som arbeider mot fattigdom og for sosial rettferdighet. International Consortium of Investigative Journalists avslørte Panama Papers og Luxembourg Leaks.

En isolert glipp av Faktisk? Nja, Faktisk er jo ikke skjødesløst eller tendensiøst, må vite. Men det er ikke den eneste gangen Faktisk har kommet med feilaktige opplysninger. Å tro at nettopp Faktisk skulle være feilfritt og ikke i stand til å gjøre feil, som i all annen journalistikk, er naivt.

I bøkene sine skildrer forfatteren Graham Greene flere ganger journalister som ser seg selv som – med et ordvalg fra vår tid – journalister som brenner for faktasjekking. Fortelleren i «Den stillferdige amerikaneren» er utenrikskorrespondent i 1950-tallets Vietnam. Han betrakter seg som en nøktern observatør og formidler av det som skjer, av det rent faktiske. Jeg leter etter fakta og vil ikke være noe annet enn en «neutral reporter of facts», sier han og legger til: «Gud finnes bare for lederskribentene.»

Boken er ikke noen så-feil-jeg-tok-fortelling. Hovedpersonen når aldri den innsikten som leseren snart øyner mellom linjene – at politikk og samfunnsspørsmål ikke er noen laboratorievitenskap som kan beskrives med ettall og nuller. Sannheten skifter med betrakteren; moral og umoral er skyer som skyggelegger hendelsenes landskap.

Faktasjekking er en lengsel etter en verden der fornuftige mennesker treffer fornuftige beslutninger på grunnlag av fakta som det ikke er mulig å rokke ved. Men politikk og samfunnsdebatt er en mosaikk av individuelle observasjoner, forestillinger og følelser der hver bit både bryter med og speiler helheten. Hva vi ser, kommer an på hvor lyskasteren blir rettet. Det er ikke farlig. Det er som det skal og må være. Men det krever ydmykhet.

Oversatt av Lars Nygaard