Kim Gordon
No Home Record
Matador Records/Playground Music
Blant Sonic Youth-klassikerne, føles «Goo» (1990) som Kim Gordons plate på grunn av den med Chuck D. og på grunn av den til Karen C. Mens «Rather Ripped» (2006) og «The Eternal» (2009) – deres to siste album – føles som Gordons plater fordi de ble anført av henne, fordi hun var det vokale midtpunktet og fordi hun omsider droppa bassen for å fronte for fullt. Kim, girl in a band, hun med starpower, foran det som på slutten var en kvartett av unikt lydende og vakkert-støyende gråaktige menn som dekket den skrikende asfalten under henne med tusen høstfargede løvblader. En skulle tro at Sonic Youth var et såpass makeløst prosjekt at det ville vare evig. «The Eternal», liksom. Men nei.
