Me må rydda
På tide å setja strek for dansketida.

1. «Andre legger planer for ikke å bli skilt» (A-magasinet, 4. oktober)
2. «Myndighetene kan velge å ikke konkurranseutsette strekninger» (Dagens Næringsliv, 11. oktober)
3. «Regjeringen får kritikk for ikke å nå utslippsmålene» (Aftenposten, 8. oktober)
4. «Er det her en skuffelse av ikke å bli møtt?» (Klassekampen, 11. oktober)
5. «Høsten 1989 var det umulig å ikke knytte Neil Youngs ‘Rockin’ in the Free World’ til murens fall» (Klassekampen, 7. oktober)
Mange skrivande (også nynorskskrivande) meiner å ha lært at det er feil å ha nektinga mellom å og infinitiven – som her i setning 2 og setning 5. Bommar verkeleg Dagens Næringsliv og Klassekampens musikkbilag? Svaret er nei.
«SV vedtok ikke å støtte Ap i dette spørsmålet» illustrerer poenget og problemet. Og Aftenposten 9. oktober: «Turte til slutt ikke å sjekke nettbanken.» Med klare reglar ville dei to setningane valda verken forvirring eller mislesing. Men med dagens flytande praksis får me nettopp dét – daglege døme i avisene på uheldige formuleringar. (Samanhengen hjelper rett nok ofte.)
«Splittinfinitiv er fy på dansk; det skal heita ‘ikke at gøre’»
Kvifor skal me ha dagens vinglande praksis? Det er enkelt å gjera rettskrivinga meir funksjonell: Ikkje/ikke som høyrer til infinitiven i setninga, skal alltid stå mellom å og infinitiv. Utan unntak. Då vert det aldri problem med tolkinga av ikkje/ikke.
Kvifor har denne lite funksjonelle skrivinga oppstått i norsk? Svaret ligg i dansketida. Der har det (iallfall sidan rundt 1800) vore hard justis at i dansk (som i tysk) skal ingen ting splitta infinitivsmerket å og infinitiven. Splittinfinitiv er fy; det skal heita ‘ikke at gøre’. Difor meiner stadig dei som skriv ‘moderat bokmål’, at ein helst bør unngå splittinfinitiv. Det er ‘familiært’, men kan godtakast ved fare for mistolking. Så dei meiner nok at «SV vedtok ikke å støtte Ap» i denne saka bør unngåast, dersom vedtaket var å ikkje støtta Ap. Dei har ingen annan regel enn at dei må sjå på det dei skriv.
Ikkje spesielt pedagogisk smart, særleg fordi det er heilt unødvendig. Idiomatisk norsk har nemleg same systemet som svensk: alltid nektinga mellom infinitivsmerket og infinitiven. Att inte göra något. Slik nordmenn òg spontant seier å ikkje gjera noko.
Me bør rydda. Det einaste korrekte i svensk bør også vera det einaste rette i norsk. Så tre av dei fem setningane i innleiinga skulle hatt raud strek. Ros til Dagens Næringsliv. Og VG. Som i september skreiv om Netanuahu at han kjemper for å ikke havne bak lås og slå.
Heilt gale vert det når ein utelet å. Nestleiaren i Oslo Unge Høyre skreiv slik i Aftenposten (om klimadebatten): «Nøkkelen er ikke unngå konflikt, men å bli enige om ...» Dette er langt unna funksjonell skriving. Kva meiner han?
Nei, forfattarane med språkøyre er konsekvente: Godt likevel å ikkje ha den til far (T. Vesaas). Jeg hadde tenkt å ikke delta i høyhenting da (D.A. Seip). Også riksmålets Nils Kjær: Jeg faar vel prøve at ikke skuffe Deres tillid.
Det er på tide å setja strek for dansketida.
Sylfest Lomheim skriv om språk i Klassekampen kvar onsdag.