Da jeg vokste opp på 1990-tallet hørte vi stadig om noe kalt «jappetida», en periode i norsk historie preget av børsnoterte spekulanter i dressjakker med skulderputer. En viktig del av historien om jappetida var nettopp at den ble sett på som et avsluttet kapittel. Et feilgrep som vi nordmenn hadde lagt bak oss på ferden mot å bli det formfullendte, fredsskapende og OL-arrangerende folket vi da hadde blitt. Etter premieren på NRK-serien «Exit», som er basert på virkelige historier fra Oslos finansmiljø, melder imidlertid spørsmålet seg om jappetida nå har kommet tilbake, eller om den kanskje egentlig aldri tok slutt?

I den offisielle fortellingen stoppet jappetida opp med oljeprisfallet i 1986, krakket i boligmarkedet noen år senere, og bankkrisa på begynnelsen av nittitallet. Bakgrunnen for jappetida var 1980-tallets opprettelse av et marked for kreditt. Dette har blitt omtalt som «det store frislippet», men ordbruken antyder feilaktig at markeder og såkalte «markedskrefter» er noe som ligger latent i ethvert samfunn og kan «slippes løs» dersom man fjerner reguleringer. I virkeligheten må markedsmekanismer konstrueres nettopp gjennom reguleringer, som tillater og oppmuntrer til noen typer atferd framfor andre.

Willoch-regjeringens nye kredittpolitikk innebar riktignok at enkelte restriksjoner på hvor mye banker kunne låne ut og hva slags markedsføring de kunne drive med ble opphevet, men det nye systemet hadde ikke nødvendigvis færre reguleringer enn det forrige. Ikke minst foregikk opprettelsen av et marked for kreditt omtrent samtidig som opprettelsen av et kredittdrevet marked for boliger. I ettertid skulle Willoch legge skylda for både bankkrise og jappetid på vanlige folk som måtte ta opp store lån for å få et sted å bo. Det er ikke tilfeldig at disse prosessene skjedde over hele den vestlige verden omtrent samtidig som regjeringer gikk bort fra såkalt motkonjunkturpolitikk og målet om full sysselsetting. Statsviteren Colin Crouch hevder at den kapitalistiske økonomien er avhengig av at det stadig skapes ny kreditt, og at slutten på statlig underskuddsbudsjettering medførte at denne rollen måtte overtas av private banker i et system Crouch har kalt privatisert keynesianisme. Arbeiderpartiet ga Høyre mye pepper for krisa, men gjorde ingenting for å endre den nye politikken da de tok over. Debattene mellom Gro og Kåre var både livlige og polemiske, men Brundtlands «hestekur» for norsk økonomi var høyreorientert kutt-politikk av det gode, gamle slaget. Når det gjaldt kreditliberaliseringen handlet Aps kritikk av Høyre stort sett om rekkefølgen på de ulike tiltakene, ikke de store spørsmålene om hvordan fordelingen av kreditt i samfunnet bør skje.

«Ap-politikere hadde gått i bresjen for markedsstyrt kreditt siden 1970-tallet»

I realiteten hadde Ap-politikere og økonomer med Ap-tilknytning gått i bresjen for markedsstyrt kreditt helt siden 1970-tallet. Thorbjørn Jagland skrev i et festskrift til Willoch at «høyrebølgen» på 1980-tallet reddet den sosialdemokratiske ordenen, og at Ap både forberedte Høyres tiltak på syttitallet, og fullbyrdet reformene på nittitallet. Dette har han helt rett i, men det går an å sette spørsmålstegn ved hvorvidt omfavnelse av høyrebølgen virkelig reddet sosialdemokratiet.

Kreditt er en måte å mobilisere framtidige ressurser i nåtida på, og det er et av de mest sentrale aspektene ved kapitalismen, for ikke å si hele moderniteten. Fordelingen av kreditt i samfunnet, altså hvem som får lån til å gjøre hva, var i etterkrigstida politisk styrt. Organer og institusjoner med demokratisk legitimitet hadde slik stor påvirkning på hva slags prosjekter som ble gjennomført hvor, når og hvordan. Utover 1970-tallet begynte økonomer å se på dette som håpløst tungrodd, og tok til orde for at beslutningene heller burde tas gjennom kapitalistiske markedsmekanismer. «Exit» gir ansikt til disse mekanismene, og det er ikke særlig pent. Det abstrakte begrepet «kapitalmakt» konkretiseres i finansinstitusjoner som både skaper og handler med kreditt.

I nær framtid vil «det grønne skiftet» trenge store mengder kreditt, men det spørs om vi kan stole på at gutta på «The Thief» leverer. Isteden burde partier langt inn i det politiske sentrum jobbe for at makten finansmarkedene nå forvalter på vegne av hele samfunnet igjen legges inn under demokratisk kontroll.

Ottar Brox, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord, Ola Innset og Magnus Marsdal skriver i Klassekampen tirsdager.