–Jeg føler meg moden nå, når jeg tør å skrive spennende bøker uten blygsel, sier Agnes Ravatn.

Seks år etter braksuksessen «Fugletribunalet» er Ravatn klar med ny roman, «Dei sju dørene». Og de som holdt pusten gjennom tribunalets besettende veksling mellom dvelende, mørkt begjærsdrama og elementer av psykologisk thriller, kan trygt trekke teppet helt opp til nesetippen før de setter i gang med «Dei sju dørene». Denne gangen rendyrker Ravatn nemlig krimsjangeren, med en på overflaten klassisk whodunnit der mistanken retter seg snart i den ene retningen, snart i den andre, i voldsomme kast.

Det er ingen selvfølge at Agnes Ravatn skulle gå i den retningen, når hun ellers er kjent som smart og vittig essayist og en litterært anerkjent forfatter med grep om menneskesinnets irrganger. Om «Fugletribunalet» har Ravatn sagt at hun ble overrasket over spenningselementene som fant sin plass i romanen, og som lå langt fra hvordan hun hadde pleid å se på seg selv som forfatter. Selvsikkerheten på at det går an å skrive smart krim, og at det er innafor, har blitt større nå:

– Jeg tror jeg har vært mer jålete før, fordi jeg hadde mer å bevise. Romanen springer ut av temaer jeg synes er viktige. At det ble en krim, var ikke helt planlagt, men det tar jeg ikke så tungt.

Utgangspunktet i den nye boka lyder kjent: Ung kvinne forsvinner! Men Ravatn lar det selvsagt ikke være med det: I «Dei sju dørene» er det en litteraturprofessor som driver etterforskningen framover ved hjelp av litteraturvitenskapelig kløkt, greske tragedier, en brutal libretto og psykoanalytisk teori. Den i utgangspunktet desillusjonerte litteraten Nina Wisløff dykker ned i Freuds begrep om overføring og tolker eventyr og fabler i forsøket på å finne ut hva som har skjedd med familiens forsvunne leieboer, alenemora Mari.

– Det er en krim for ... eh, intell ...

– Om det er en krim for intelligente folk? Ja. Som også uintelligente folk kan lese. Det finnes ulike nivåer man kan lese på, jeg synes det er litt mer mat her enn i en parteringskrim.

Nytten av humaniora

Boka tar avspark med Ninas følelse av litteraturfagets virkelighetsfjerne teori. «Litteraturvitskapen sprekk i sola», tenker hun, og skaper oppstandelse da hun stiller spørsmålet: «Kva skal me med litteraturvitarane?» Her lyder et ekko av furoren som i 2014 oppsto rundt «Hva skal vi med humaniora?», rapporten til arbeidsgruppa ledet av Helge Jordheim og Tore Rem.

– Fram til nylig har det eksistert en total avvisning av nyttetenkning i humaniora. Da rakner liksom alt, hvis en begynner å stille krav til at humaniora skal ha samfunnsrelevans. Jeg synes ikke det er urimelig at skattebetalerne stiller spørsmål ved hva vi får igjen for pengene som går inn i forskningen. Dette føler jeg at jeg kan si på en sleivete måte fordi jeg ikke har noe med akademia å gjøre.

I boka siteres en poet på at «der det finst litteratur, der finst det ikkje diktatur».

– Det var faktisk en akademiker som sa det i forbindelse med rapporten til Rem og Jordheim. Men har du sett bokhyllene til Hitler?

Litteraturvitere burde jobbe i politiet, slumper professor Nina til å utbryte under en paneldebatt. Brannfakkel.

– Med det tas hun til inntekt for instrumentelt orienterte nyliberalister?

– Ja, hun blir litt smigret av det, hun er en eldre og erfaren professor som blir litt servil overfor en ung, nyliberalistisk instituttleder.

«Jeg har faktisk vurdert å sende inn tips i Orderud-saken.»

— AGNES RAVATN

Utbruddet blir startskuddet for Ninas snusing i forsvinningssaken. Kanskje er hun besatt av å bevise sin egen lite gjennomtenkte påstand. Men for Agnes Ravatn er altså ikke tanken så fjern:

– Litteraturvitere sitter på et reservoar av kvalifikasjoner som kan komme allmennheten til gode, det er dumt det bare inngår i et lukket kretsløp. Jeg blir inspirert av å se seriene om Birgitte Tengs og Orderud-saken og andre nyere true crime. Der er det virkelig skumle ikke at det går mordere løs, men at politiet tilsynelatende helt mangler forståelse for menneskelig psykologi.

– Det er vel bevist at lesing øker evnen til empati ...

– Det gjør jo det, det handler om å leve seg inn i andres ... Helt alvorlig, det det svikter på i kriminalsaker er motiv. Og samme i krimromaner. Hvorfor parterte han disse kvinnene? Nei, han var gal. Det er ikke så tilfredsstillende.

– Har du begynt å ringe inn til politiets tipstelefon?

– Jeg har faktisk vurdert å sende inn tips i Orderud-saken. Jeg har også donert litt penger til Per og Veronica Orderud. Jeg tror ikke de er skyldige, helt alvorlig. Dette er kanskje ikke min fanesak, men jeg er uendelig fascinert av den saken, uendelig. Nå må jeg framsnakke det prosjektet i Bergen som ble etablert av Arild Linneberg, som startet med å ta for seg justismordets retorikk og brukte litteraturvitenskapen til å studere dommer. Det er et fantastisk eksempel på hva man kan gjøre. Psykologer jobber jo i politiet, da burde litteraturvitere gjøre det òg.

Forbudte dører

For å lage en elegant bru fra Orderud-saken – det handler mye om eiendom i «Dei sju dørene». Folk som får og mister og tar eiendom. Folk som lukkes ute, lukker ute eller stenger inne. Sentralt i boka står eventyret om Ridder Blåskjegg, en heller bestialsk fortelling fra 1600-tallet, av Charles Perrault. Her gir en blåskjegget borgherre sin unge kone hjemmets nøkkelknippe før han skal reise bort, med formaning om at én dør er strengt forbudt å åpne. Men kvinnen er seg selv lik, og motstår ikke herrens fristelse, noe som får gruvekkende konsekvenser.

Andre dører er i ferd med å lukke seg: Ninas elskede barndomshjem skal rives på grunn av utarbeiding av bybanen. Hennes ufyselige datter Ingeborg nærmest tvinger leieboer Mari på gata fordi hun vil ha leiligheten hennes. Ninas sindige helsebyråd-mann tar kvinnenes boligkvaler med stoisk ro. Eiendom både lukker inne og stenger ute, skaper hierarkier og definerer handlingsrom, for alenemødre som for den utpreget borgerlige Nina. Og apropos borg: Blåskjegg-historien finnes i to versjoner, i operalibrettoen som bygger på eventyret, fører borgens forbudte dør til et rom hvor ridderens tidligere koner står på utstilling. Den unge kona stilles opp ved siden av dem og nedlesses som de andre i smykker og juveler.

– Jeg synes det er et godt bilde på det jeg prøver å skrive om, sier Ravatn.

– Hva som skjer når de materielle godene blir så store at du fanges i dem. Dypest sett håper jeg boka kan belyse hvordan en i møte med materielle goder kanskje er villig til å oppgi det en trodde var grunnfestede moralske regler. Det er flere her som er villige til å gå på tvers med rett og galt.

De andres blikk

Den forsvunne Mari framstår i boka først som en marginalisert, fattig alenemor uten ressurser, men viser seg å ha vært en talentfull, anerkjent musiker. Sykdom og en destruktiv relasjon har sendt henne deisende nedover samfunnsstigen.

– Det er noe jeg har vært opptatt av lenge. Hvis en skal oppsummere sosialpsykologien i én setning: Situasjoner og relasjoner bestemmer mye mer over en enn personligheten. Det er noe jeg kjenner meg godt igjen i, en speiler seg i andres blikk på en selv. Når Mari er en feiret fiolinist, oppfører hun seg deretter – når hun blir pasient, blir hun krypende. Min erfaring som pasient er at man blir utrolig servil og latterlig takknemlig, forteller Ravatn, som selv for et par år siden fikk (vellykket) kreftbehandling ved Haukeland.

– Dette opplever jeg i mange sammenhenger, at situasjonen og forventningene bestemmer hvordan folk oppfører seg og tenker om seg selv, en spiller de rollene en får tildelt. Det er noe jeg synes det er kjekt å vise i en roman, og som jeg selv viser hver dag, ved å være meg.

– I «Verda er ein skandale» siterer du Einar Økland på noe sånt som at man gjennom livet ikke er én person, men mange ulike, men at det ikke betyr at man ikke er seg selv.

– Det er sånn. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det. Det har vært hans fanesak, som han har demonstrert i hver bok, sier Ravatn, som er nabo med Økland i Valestrand, og i 2017 altså skrev boka «Verda er ein skandale», om vennskapet med den eldre forfatteren.

– Andre vil kanskje spørre om mennesker ikke har noen ryggrad, kan vi fylles med hva som helst? Men det er ikke hans poeng. Alle har noe helt genuint som er bare seg, men samtidig uendelig med muligheter innenfor det.

– Men kulturen vår er besatt av at vi er individer med en urokkelig identitet.

– Det er en idé jeg gjerne vil opponere mot. Jeg kan ikke se noen holdepunkter for at det er sånn, jeg skjønner ikke hvordan det har oppstått som noe annet enn et tåpelig ideal.

– Det får i alle fall alle til å føle seg viktige.

– Ja, det passer som fot i hose med individualismen og nyliberalismen, alle er sitt eget prosjekt. Jobben vår er et prosjekt og hjemmet vårt og barna våre er prosjekter.

Menneskenes hjerter

I tillegg til Ridder Blåskjegg kommer Æsops dyrefabler til å spille en viktig rolle i «Dei sju dørene». Den i utgangspunktet lite barnevennlige Nina knytter bånd til sitt vanligvis så skjermorienterte barnebarn ved å lese fortellingene for henne. Fablene, som skal stamme fra den greske antikken omkring år 600 f.Kr., blir også ansporende i søket etter motiver i forsvinningssaken.

– I forkant og underveis i skrivingen leste jeg Æsops fabler for eldstesønnen. Han elsker eventyr over alt på jord. Det vanvittige behovet unger har for fortellinger, er fascinerende og oppløftende for noen som skriver. Selv om boktallene går ned og så videre – en blir ikke arbeidsledig så lenge en lager gode fortellinger. Selv om jeg disser litteraturteorien, er romanen tenkt som et forsvar for litteraturens kraft, hehe.

Suget etter fortellinger er dypt nedfelt i oss, mener Ravatn, og drar også inn stoff og begreper fra de greske tragediene i romanen.

– Det er ikke bare for å løfte historien litt over den skitne krimsjangeren. De mytene er jo uendelig givende. Spesielt når det gjelder det vi snakket om i sted, tidsånden der alt er et prosjekt. Det andre som definerer kulturen vår i dag, er at man skal kontrollere alt. Man tolererer ikke katastrofer, og tilfeldighetens rolle vil vi helst ikke vite av. Men tilfeldighetene er kanskje grunnvilkåret over alle. En er født med en viss mengde flaks og uflaks, og må bare gjøre så godt en kan. Og det er det mange av de greske tragediene handler om.

Under lesning av de gamle fablene og mytene ble hun slått av hvor moderne de framstår.

– Det er det fortellinger viser. Jeg synes Sigrid Undset har rett i at menneskenes hjerter aldri forandrer seg, sier Ravatn, med henvisning til forfatterens berømte sitat fra 1915: «Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.»

– Evolusjonen har bare forandret oss bitte litt på mange tusen år. Og hjertene er forbløffende statiske.