Barseldyret
Noen ganger må vi grave oss tilbake i tid for å forstå oss selv.

Å føde en baby var for meg å bli kasta 200.000 år tilbake i tid, til menneskets spede start. Til den gang vi var mest natur, minst kultur. For det første babyen gjør, hvis den får lov, får meg til slå meg i panna og huske at vi er dyr, vi også: Den lille nyfødte skrukkete ungen, som nettopp har ploppa ut (nei det er jo selvfølgelig ikke et plopp, men blod, svette, rier og tårer) og knapt nok fått luft ned i lungene for første gang, kan krype selv fra magen og opp til brystet ditt. Den lukter på deg, stirrer på ansiktet ditt for å huske hvordan du ser ut, og kobler seg på en melkekran for å få i seg den livgivende råmelka. Babyen har med seg en haug med instinkter og reflekser for å overleve, akkurat som et hvilket som helst annet dyr. Fra det sekundet jeg fikk mitt første barn på magen, ropte fortidsmennesket på meg. Da jeg fikk en baby, gikk jeg fra å være et rasjonelt menneske med tanker og planer for hvordan den skulle oppdras, til å sitte der med en liten klump i armene, en kropp som lakk melk og blod og en urhjerne som ville at jeg skulle knurre høyt til alle som nærmer seg ungen min.
Stefan Sundström, Anna Blix, Frans-Jan Parmentier og Anne Sverdrup-Thygeson skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent