Det er tungt å skrive om Fosse. Jeg har allerede forsøkt flere ganger, men ikke funnet et språk for å befatte meg med ham, med skriften hans, som jeg ikke er så begeistret for. Fordi jeg opplever den som svært konstruert, planlagt, villet og kalkulert. Og egentlig uten risiko, fordi skriften selv aldri innrømmes en autonomi som kunne åpnet en mulighet for at det usagte kunne komme til uttrykk.

Teksten er hentet fra norsk Shakespearetidsskrift nr. 2–3 2019. Oversatt fra tysk av Therese Bjørneboe. * Note: Lacan benytter ordet «sinthome», istedenfor «symptom», for å via etymologien (gr.) sette et nivå av skriften på spill. Sinthomet er et symptom, som imidlertid tilbyr en løsning. Et sinthome er et symptom man bruker, og som man vet hvordan man skal omgås, for å uttrykke noe, som det ellers ikke fins uttrykksrom for. Fosse blir etter mitt syn værende i symptomet. Fordi det bare dreier seg om sorgen, det fatalistiske, det utveisløse, skaper ikke språket et nytt rom. L.C.