Foodora-sjefen Carl Tengberg fortsetter å grunngi avslaget på å undertegne tariffavtale med at selskapet, i konkurransen i budbransjen, ikke kan overleve med fast ansatte dersom det går med på de krava syklistene stiller til avtalen.

Han truer altså med oppsigelser og overgang til midlertidige ansettelser.

Spørsmål: Hva trua arbeidsgiverne med den gangen arbeiderne danna de første fagforeningene og krevde tariffavtaler, og hva truer de med i dag når arbeidere reiser krav om avtale, særlig i bransjer der tariffavtaler er mindre utbredt, for eksempel hotell og restaurant?

Svar: Med nøyaktig det samme, trusler om nedlegging og/eller oppsigelser. Påsmurt «gode ord» om at det var til deres eget beste at de trakk kravet tilbake og lot arbeidsgiverne bestemme hvilke lønns- og arbeidsforhold den enkelte bedrift kunne leve med til enhver tid (altså med Fremskrittspartiets programfesta grunn til å ville avvikle landsomfattende tariffavtaler til fordel for hva arbeidsgiverne finner for godt på den enkelte bedrift; den samme grunnen som Foodora, ifølge Klassekampen 11. september, har betalt kommunikasjonsfirmaet Kruse Larsen – stifta av Jens Stoltenbergs to regjeringsmedarbeidere Bjarne Håkon Hanssen og Jan Erik Larsen – for å la seg inspirere til å servere offentligheten).

«Hva trua arbeidsgiverne med da arbeiderne danna de første fagforeningene?»

Nytt spørsmål: Hva svarte de første fagorganiserte på trusler og «gode ord»?

Svar: Noen ga etter. Men hovedtyngden svarte slik budsyklistene i Foodora har gjort: Med å ta i bruk sitt fremste kampmiddel, streiken, og å fortsette og utvide den ved å verve stadig flere kolleger i selskapet, helt fram til gjennomslag.

Og: Med på denne måten å fremme fagorganisering og tariffavtaler i hele budbransjen slik at ingen bedrift lenger kan splitte og herske ved å skylde på konkurransen som grunn til å avvise krav om avtale.

Et siste spørsmål: Hva har andre arbeidere å gjøre i den kampen Foodora-syklistene fører?

Svaret gir seg sjøl.