Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Det nye kulturprekariatet – som ingen vil snakke om

I Klassekampens anmeldelse (Maria Horvei, 17. august) av min essaybok «Leonoras reise», om den britiske surrealisten Leonora Carrington (1917 – 2011), har man en del positivt å si, men ser ikke noe poeng i de partiene som handler om kulturarbeidernes situasjon, det stadig voksende prekariatet av kulturarbeidere uten faste stillinger som lønnes per tekst. Horvei mener at forsøkene på å integrere denne tematikken i boken strander, og at min intensjon skulle være å vekke sympati for min egen situasjon.

Anmelderne står fritt til å mene hva de vil, men her må jeg få be om en replikk: «Leonoras reise» er ment å være en bok om hierarkier og klasseforskjeller. Leonora vokste opp i den britiske overklassen som hun gjorde opprør mot, før hun som purung dumpet ned midt i den parisiske surrealismens zenit. Hennes mest kjente novelle, «The Debutante» (1938), handler om hvordan hun bytter plass med en hyene, som går på overklasseball på Buckingham Palace i stedet for henne selv.

Leonoras kunstneriske agenda gjennom hele livet var å vise andre bilder på organisering av liv enn det antroposentriske, hvor mennesket hersker suverent over dyret. Personlig kan jeg ikke forestille meg en mer brennende samtidsaktuell tematikk.

De to portrettene av kulturarbeidere handler om hvordan vi forsøker å etablere faglige fellesskap der de ellers ikke eksisterer. Leonora har i boken «Down Below» (1944) beskrevet sitt psykiske sammenbrudd og en innleggelse i Nord-Spania, hvor hun mottok sjokkbehandling. Det skinner likevel gjennom at hun, som surrealistene, tror på sammenbruddet som en vei til en alternativ verden.

En av de forfatterne som har skrevet best om prekariatet, er den britiske kulturteoretikeren Mark Fisher (1968 – 2017), og han er opptatt av begrepet politisk depresjon. Han ser ikke lidelse som noe privat, men i sammenheng med det han kaller «Capitalist Realism», en verden hvor kapitalismen er blitt til natur og gjort seg usynlig som ideologi: There is no alternative. Portrettene i min bok er placeholders for en urovekkende rekke av kollegaer som de siste årene har slitt med depresjon, noe som typisk fremstilles som en kjemisk ubalanse i hjernen snarere enn direkte konsekvenser av politiske forhold. Som Fisher mener jeg at vi henger sammen med verden.

Klassekampen slår til med maksimal negativitet i tittel og ingress: «Utanfor allfarveg. Christensens essayistiske forteljing tek for mange avstikkarar.» Hva betyr det? Skulle jeg ha skrevet en tradisjonell monografi? Siden 2003, da jeg startet som kritiker i avisen, har vi diskutert hvordan litteratur kan være politisk. Leonoras reise er et forsøk på å iscenesette Leonora i samtiden med de temaer jeg opplever som akutte: Klimakrise, ny teknologi, det nye kreative prekariatet, men jeg skulle visst ha moderert mine ambisjoner.

De siste årene har jeg opplevd et forverret arbeidsklima. Grensene for hva som oppfattes som legitim kritikk versus krenkelse, har flyttet seg. Den foreløpige kulminasjonen på en langvarig uttømming av hva litteraturkritikk kan få lov til å være i den norske offentligheten. I dag kan den i mindre grad være litteraturvitenskap, filosofi, teori. Den kan i mindre grad handle om noe annet enn anmelderens egeninteresser og umiddelbare følelser. Det er et fall inn i psykologisering av ethvert utsagn. Man kan beskytte seg mot forandring av status quo ved å hevde at motstanderens eneste hensikt er å krenke. Ironien er påfallende når man tenker på Leonoras livslange opprør mot konformiteten.

Situasjonen krever faglig mobilisering: Strid er en av kritikkens sentrale funksjoner, og den trives i et åpent ordskifte hvor vi ikke konstant trekker i nødbremsen og påstår oss krenket. Kulturarbeidernes tiltakende krise er et tema som i utgangspunktet virker tabubelagt, og nesten uforståelig for det øvrige samfunn. Jeg foreslår at man tar sin høretrompet (hearing trumpet, som Leonoras roman fra 1976 heter) frem og lytter litt nøyere til kulturarbeiderne.