Trine Dyrholm er en av dansk films ypperste skuespillere. Fysisk har hun kapasitet til ikke bare å fremstå som, men også være, både sterk og stusslig, slem og snill, surrete og skarp – og alt innimellom. Og hva hun evner å formidle av emosjoner, ambisjoner, indre konflikter, begjær, smerte og anger … I «Dronningen», hvor hun spiller en kvinne som innleder et forhold til sin stesønn, får hun bruk for alt dette. På overflaten er Anne (Dyrholm) velsignet vellykket. Hun er gift med den suksessrike legen Peter (Magnus Krepper), og sammen har de to velkledde døtre og et smakfullt hjem. Dessuten – om ikke først og fremst – er hun en hardt arbeidende advokat med egen praksis, og bistand til overgrepsofre som spesialfelt. Et veritabelt prakteksemplar av en kvinne.

Helt til Gustav (Gustav Lindh), Peters trøblete tenåringssønn fra et tidligere forhold, ikke lenger kan bo hos sin mor og må flytte inn hos Anne og Peter og jentene. Gustavs tvungne tilstedeværelse har en umiddelbar effekt på hjemmets før så fine atmosfære, og snart henger Annes møysommelig opparbeidede orden, trygghet og kontroll i en tynn tråd.

Så tar de familiære spenningene virkelig tak, og fantasi og følelser settes så i kok at ubalansen vipper Anne av pinnen. Scenen som tar oss dithen, er uvanlig eksplisitt og usedvanlig ubehagelig. Sjelden er følelsen av å være vitne til et overgrep blitt tydeligere projisert, samtidig som den underlegne aldri før har vært mer delaktig. Derfra finnes ingen vei tilbake, hverken for Anne eller Gustav. De er fanget i et spill hvis utgang de ikke kjenner – selv om Anne i det minste kan ane den.

Utporsjoneringen av hint om hvordan Anne kan oppføre seg som hun gjør, er forbilledlig. Og hennes bruk av emosjonell manipulasjon gir fremstillingen av en kvinne hvis egenverd er så forbundet med fasaden at hun er villig til å gjøre alt for å opprettholde den, ytterligere fylde.

Via høytlesning for jentene lures også fiffige paralleller til «Alice i Eventyrland» inn, og hjemlige hendelser vekselsvis speiles i og kontrasteres med Annes opp- og nedturer på jobben – på effektfullt vis. Ja, det meste i filmen er «riktig». Kameraet er intimt, men ikke for nærgående; filmens få visuelle finurligheter legges inn med nøye avpassede mellomrom; fremdrift og klipperytme er tilsvarende finjustert; spenningsfylte øyeblikk melkes kun av og til og aldri for lenge – og Dyrholm og Lindhs (sam) spill holder høy klasse.

Dessverre er det også slik at selv om speilingen er smart, er den ikke nødvendigvis subtil. Samt at lydsporet er så intenst at det nesten skriker ut sine advarsler, at de små mellomspillene med raslende blader og stille natur nærmest insisterer på at vi tenker gjennom det vi nettopp har sett – og at den smarte vrien mot slutten, som er ment å skulle snu historien på hodet, hverken er så overraskende eller original som filmskaperne ser ut til å tro at den er. Ikke avgjørende hver for seg, men til sammen nok til å holde «Dronningen» fra å være en fullkommen studie i fornektelse, svik og (selv) bedrag.