En høstdag i 2014 så jeg to store utstillinger i London rett etter hverandre: Sigmar Polke (1941–2010) på Tate Modern og Anselm Kiefer (f. 1945) på Royal Academy of Arts. Begge er giganter i tysk etterkrigskunst, begge tematiserer landets mørke fortid, og utstillingene deres var begge severdige. Da jeg forlot Kiefer-mønstringen, var jeg likevel blitt sikrere på noe jeg lenge hadde ant: Der Polke er uforutsigbar, vittig og lett på foten, lager Kiefer en kunst som, kvaliteter til tross, fremstår som pompøs, overveldende alvorlig og tynget av sine tallrike historiske, litterære og mytologiske referanser.

Et lignende inntrykk fikk jeg da jeg nylig besøkte utstillingen av Kiefers bøker og tresnitt på Astrup Fearnley Museet. Tyskeren har ifølge museet brukt bøkene som et eksperimentelt rom og videreutviklet temaer fra dem i de digre, figurative tresnittkollasjene som pryder veggene. Som så mye Kiefer-kunst er bildene, med sine ensomme skikkelser i naturen, preget av historie generelt og den tyskspråklige spesielt.

Først og fremst er dette bøkenes utstilling. Kiefer var usikker på om han skulle bli forfatter eller kunstner, og selv om han valgte det siste, har han laget bokverk i alle år. Utvalget spenner fra 1969 til 2017. «Bøkene» har en særlig resonans i utstillingsrommet, for Astrup Fearnley Museets gigantiske, bokhylleformede Kiefer-verk «The High Priestess/Zweistromland» har stått her siden museet flyttet inn. Med sine henvisninger til tarotkort og oldtidssivilisasjoner i Midtøsten, og med sin lek med forholdet mellom det synlige og det skjulte, er det et klassisk Kiefer-arbeid.

I likhet med dem i den bokstavelig talt blytunge hyllen er utstillingens glassbeskyttede bøker umulige å orientere seg i fysisk. Bare sidene museet har bladd opp på, kan man studere. De er preget av materialundersøkelser – tørkede roser så vel som solsikkefrø, negler så vel som grener. Egenskapte bokverk avløses av trykksaker Kiefer har funnet og dekorert. Figurative og abstrakte motiver, erotikk og kunstnerkolleger, bilder og tekst møtes.

Tyskerens unike arbeider befinner seg likevel så langt fra tradisjonelle bøker at ingen kan komme i skade for å forveksle dem. De vidløftige katalogtekstene gjør lite for å endre på bildet mitt av disse verkene som heller mystiske objekter.

«Det faktiske innholdet i denne boka er tørket sæd som kunstneren har ejakulert, dag etter dag, side etter side», skriver Kiefer selv om en av dem. Merk tredjepersonsformen. «Spermeksplosjonene», som katalogen også kaller dem, bygger opp under et beslektet inntrykk jeg ofte får i møte med Kiefers kunst: at den, med sine gigantiske formater og sin påfallende patos, nærmer seg det parodisk maskuline. I katalogen betones et foredrag hvor kunstneren nevnte 25 kulturelle helteskikkelser. Dessverre overrasker det ikke at bare én av dem – Ingeborg Bachmann – var kvinne.

«Kiefer ser seg selv som en forfatter som har steget ned til billedkunsten ‘fra oven’», forteller katalogen også. Dette selvbildet rimer med følelsen jeg får når jeg betrakter utstillingen.