Eksempler på ekstremvær, og en by full av spøkelser. Det sammenfatter vel ganske nøyaktig den siste uka – og da mener jeg generelt, ikke bare det at jeg har håret fullt av demoner og at avgrunnen saktens stirrer tilbake; det er jo en normaltilstand. Det her er noe annet, og det kommer med varmen.

Selv om spøkelser ikke nødvendigvis er det aller første man tenker på når man leser utstillingstittelen «Vis meg din hage», er det like fullt sånn at Kunstnerforbundet for tida utgjør et møtested for en hel gjeng av gjenferd. Bak det man kanskje forventer skal være en beskjeden samling potter og planter, ligger fortellingen om utstillingen «Hageskulptur», som ble vist i 1942, og som «Vis meg din hage» eksisterer i forlengelse av og i dialog med.

Selv om det faktisk finnes en god del potter og planter utplassert mellom mer spissformulerte arbeider, lander man uansett i selve årstallet: 1942. Ikke minst fordi det med utstillingen følger en tynn, men svært leseverdig katalog som gjør rede for de vansker som var forbundet med, ikke bare utstillingen «Hageskulptur», men kunstnerisk virke i det hele tatt i dette herrens år. For å sitere et lite stykke som setter både den ene og den andre utstillingen ettertrykkelig i kontekst:

«Hagen blir et tilfluktssted hvor potensialet for progresjon ligger rett under overflata.»

«Våren 1942 var også Nazi-Tysklands utstilling ‘Kunst og ukunst’ å se i Nasjonalgalleriet. Det kuratoriske prosjektet for ‘Kunst og ukunst’ var å vise norsk bildekunst som nazistene mente var dårlig og den kunsten de mente var god. Direktør for Nasjonalgalleriet (NS-medlem) Søren Onsager skriver i katalogteksten: ‘Det er trist å se talentfulle malere fornedre seg selv og vår kunst til smakløst sensasjonsmakeri, kommunistisk propaganda og alle slags sykelige eller perverse eksesser.»

Det er i denne skumringen det foregikk. Det er i denne skumringen det fortsatt foregår. Det er dessverre noe alarmerende samtidig med dette utsagnet fra den tidligere direktøren for Nasjonalgalleriet; han høres ganske nøyaktig ut som det der hakket i en støvete 78-plate som for tida skriver sine underfundige og morsomme angrep på modernismen for et jublende kommentarfelt på Document.no.

Den slags fjas står ikke i veien for å lage en utstilling med hagekunst i det som gjenstår av Oslo under alle signalbygg i 2019, men det er lov til å minne om at det gjorde det heller ikke i 1939. Det er i dette ekkoet fra forhistorien noen av arbeidene nærmest fungerer som en larm fra den samtidige offentligheten, hvor fakta og respekt er blitt forkastet som brukbare kompasser et sted mellom fake news og post-truth, og hvor hate speech per definisjon er å gi uttrykk for noe som noen kanskje er uenig i. Hanan Benammars «Desert Garden», Maja Refsums «Døende drage – studie etter en rot», og Markus Li Stensruds «The Futurist Cookbook: Colonial Instinct» – arbeider som ville overbevist uansett hvilken sammenheng man valgte å plassere dem i – blir innenfor denne sammenhengen til pluss- og minuspoler i et svært kraftig, ladet batteri som får alle varsellamper til å blinke.

«Hageskulptur» fra 1942 er kanskje isolert sett en parentes innenfor en parentes, og et lite stykke Norge som ble stående som et notat i en bok ingen åpnet, med bortglemte arbeider aller lengst ned i kjelleren, skjult bak noen greier – men det er noe med timing, og noe med hvordan man skriver historien. Ikke minst hvordan man skal forstå historien når samtida stadig kaster nytt lys over den.

Men det er også noe med det arrangerte krysningspunktet mellom natur og kultur, hvor selve hagen framstår som en visuell fluktrute, i tillegg til den personlige komfortsonen den bestandig vil være. I 1942 var det å vende seg mot hagesfæren nærmest en konfliktsky manøver: Det lar seg vanskelig gjøre å argumentere mot blomsterkasser og pyntekeramikk fra et ideologisk ståsted uten å virke helt på bærtur, og «Hageskulptur» fikk den gang – til alles lettelse – også positiv respons i pressen. I 2019 blir det takket være denne forhistorien mer akutt kritisk, og jeg ville vært fristet til å si konfliktsøkende, hvis det ikke var for at man ikke trenger å søke særlig lenge etter denne konflikten.

Det er umulig å skulle se noe på Kunstnerforbundet helt uten filter, men når jeg prøver, aner det meg at framgangsmåten i 1942 og 2019 nærmest er identisk: Hagen blir også i vår tid et tilfluktssted hvor potensialet for progresjon ligger rett under overflata. Vi er til enhver tid et tastetrykk unna en verden hvor folk som ikke skjønner kunst, forklarer hva som er kunst for dem som ikke bryr seg om kunst, og de er alle enige om at det ikke er kunst. Det er nødvendig å holde seg i bevegelse.