Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Verdensnomade: Harry Martinsons reiseskildringer viser en sterk trang til å komme videre, ut. Men kanskje vitner trangen også om en lengsel etter noe hjemlig.

Vi bare er her

SJØENS MANN: Forfatteren Harry Martinson reiste til sjøs så fort han fikk muligheten, og reiste rundt på havet i ti år. FOTO: FRA GUNNAR BRANDELLS «SVENSK LITTERATUR 1870–1970»/WIKIMEDIA COMMONS

Noen få uker etter freden i Versailles dro Harry Martinson til sjøs, bare 15 år gammel, ut på havet som lå der like blått og veldig som før den store krigen. Han gikk om bord på en liten skonnert, ville ut i verden, en verden som i fire år hadde sendt gutter som ham, gutter i andre land, til fronten, der de ble slaktet ned i hopetall. Eller kanskje ville han bare vekk hjemmefra, hvor nå det til enhver tid var, vekk fra Sverige, i hvert fall, og fra bondens åkre og industrimagnatenes fabrikker, vekk fra fosterhjem og barnehjem – dette livet som hadde vært hans i årene etter at faren døde av tuberkulose (1910) og moren forlot ham og dro til Amerika (1911).

Git: master, Env: production, Sanity: production