Fredag 26. april sto jeg på Torgallmenningen i Bergen sammen med streikende skolebarn og andre klimabesteforeldre, mens vi sang og ropte i kor: «Barna eier denne jord – ikkje Shell og Equinor». Dagen etter leste jeg her i avisa to svært ulike reaksjoner på kronikken til Erland Kiøsterud (17. april), der han tegner et helsvart bilde av vår felles framtid, dersom politikerne ikke får opp øya snart, noe han åpenbart ikke har særlig tro på. Forfatter Kari Bøge vil ha mer av det samme, mer apokalypse. Biofysiker Borgar Tørre Olsen stikker hodet i sanden og mener skremslene er overdrevne.
Streikende skolebarnog besteforeldre i røde aksjonsluer har et annet budskap. Verken handlingslammende svartsyn eller strutseaktig klimafornekting, men tru på kollektiv fornuft og at vi er i stand til å gjøre det vi veit er nødvendig: bygge ned vår oljeavhengighet, samtidig som vi bygger opp et næringsliv og en infrastruktur basert på ressurssparing. Det er mulig å gjøre med kjent teknologi – det som står i veien er det petroleums-industrielle kompleks og dets makt.
«Folkebevegelser har endra samfunnet før, vi kan gjøre det igjen»
Det er ikke lov å ta håpet fra barn og unge og framstille klimautviklinga som uavvendelig. Håpløshet kan man også bidra til ved å framstille flertallet av politikere som kun opptatt av stemmesanking, slik Bøge gjør. Det er tross alt disse politikerne vi er avhengig av for å komme videre! De unge har rett til å vite hvor alvorlig klimasituasjonen er. Men de må også få erfare at tingene ikke er låst. Det er opp til oss. Folkebevegelser har endra samfunnet før, vi kan gjøre det igjen. Ei flertallsbeslutning i Stortinget om å legge vekk oljeutvinningsplaner kan nå skje i Lofoten. Det er vårt ansvar å sørge for at det samme skjer i Barentshavet.
«Realistisk sett er det nok allerede for sent», skriver Kari Bøge. I så fall burde hun nok bare holde kjeft. Her, i motsetning, er realismen vi har bruk for: «Det er ikke sikkert vi klarer å snu utviklingen helt, men alt er bedre enn ingenting», sa ei bestemor i Drammen til avisa Fremtiden i vinter. «Tre graders temperaturstigning er bedre enn fire – og to er bedre enn tre».
Det er derfor, og fordi solidaritet er en verdi i seg sjøl, at vi skal stille opp sammen med barna våre på Torgallmenningen og Eidsvolls plass. For å si det med Greta Thunberg: «If you are looking for hope – then look for action.»
Telegrambyrået melder at Sylvi Listhaug overtar «full pult» som eldreminister.
– Da jeg startet her, var pulten tom. Nå er pulten full av saker, så du får nok å gjøre videre, uttalte avtroppende statsråd Åse Michaelsen.
En såpass hard dom over egen innsats vitner i det minste om selvinnsikt.
Har gjort lite Meek, Tore
Rolige dager
Folk som lurer på et språklig spørsmål, kontakter noen ganger Språkrådet. Svaret kommer på begge målformer:
Din e-post er mottatt og vil bli videresendt til rett person i Språkrådet. Vi svarer på henvendelser innen tre uker. For stedsnavnsaker er svarfristen to måneder.
Kan bli for mye
Det er ikke bare rettens kvern som maler langsomt.
Klar tale
I et leserinnlegg i Nordlys kan vi lese om en av landets største næringer under benevnelsen «oppdrittsnæringa». Det skrives også om «oppdrittsfisken» og «en oppdritter».
Drittnæring Junge, Heiko
Om dette er et retorisk stikk eller en freudiansk glipp er noe uklart.
Hard kost
Et essay i bilagets bokmagasin sist lørdag forteller at det etter et skipsforlis i 1816 ble funnet femten overlevende, som hadde holdt seg i live gjennom å spise hverandre.
Man slites mellom en trang til å høre mer, og helst ikke.
Gode navn
Professor Svein Harald Gullbekk på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo uttaler seg til forskning.no om penger i middelalderen.
TAR GREP: – Det vi er redd for er å sakke akterut og bli et slags b-universitet, sier konstituert rektor ved Nord Universitet Hanne Solheim Hansen. Johan Arnt Nesgård
– Du har lagt deg ut med Bjarne Brøndbo og D.D.E. denne uka, for å ville legge ned studiested. Hvordan føles det?
– Det er interessant å legge merke til at også Bjarne Brøndbo er opptatt av høyere utdanning og forskning.
– Du styrer et fusjonert universitetet med ni studiesteder på tvers av to fylker. Er det for langstrakt?
– Det er ikke sikkert det er for langstrakt, men vi er på litt for mange plasser. I framtida skal vi dekke den samme regionen, men må prøve å samle fagmiljøene våre slik at de får mer forskningsaktivitet og dermed høyere kvalitet. For å være universitet kreves det helt konkret at vi har fire doktorgradsprogrammer med fem årlige kandidater fra hvert program.
– Du har sagt at forslaget ditt har blitt møtt med sorg og bekymring. Hva sier ansatte til deg?
– Jeg har vært på fire-fem studieplasser siden forslaget ble kjent. Noen steder blir styrket, mens de som blir hardest rammet, blir nedlagt. Som Nesna og Sandnessjøen.
– Og hva sier de der?
– De skjønner ikke at det er nødvendig, og jeg forstår reaksjonene. Mange sier at de opplever at dette skjer fordi de ikke gjør en god nok jobb, men det er ikke sant. Det handler om at vi må organisere oss for framtida. Det handler ikke om at de gjør en dårlig jobb.
– Men om de gjør en god jobb, hvorfor endre strukturen?
– Vi må samle fagmiljøene, få til mer forskningsaktivitet og utnytte undervisningsressursene bedre enn i dag. De fleste ungdommene tiltrekkes også av plasser med andre ungdommer. Da får vi bedre mulighet til å holde sosiale studentaktiviteter i gang, og studentdemokratiet bedres. Dessuten kan vi legge til rette for internasjonalisering. Det er mange ting vi vurderes på, som blir lettere.
– Det er lett å tenke at studiestedene som legges ned ikke holder mål?
– Vi sjekker våre program med regelmessighet. Det er god kvalitet i det vi gir, men det koster oss mye å opprettholde tilbud overalt hele tida. Vi må omdisponere fra infrastruktur til forskning.
– Du sier at endringene må gjennomføres for å skape et universitet som møter høyere krav. Men har ikke et universitet et samfunnsansvar?
– Jo, og det ivaretar vi på en god måte. Det vi er redd for er å sakke akterut og bli et slags b-universitet. Vi har fått en ramme med ressurser og må holde hus med det vi har på best mulig måte. Det er vårt samfunnsoppdrag. Vi er ikke gode for regionen om vi ikke har relevant forskning og våre kandidater ikke er dyktige nok.
– I et brev denne uka fikk du kraftige signaler fra forskningsminister Iselin Nybø (V) om å snu?
– Ministeren har sagt at nå skal forslaget på høring og det er viktig å ta hensyn til høringsinnspillene.
– Det var et diplomatisk svar?
– Ja.
– I januar inviterte ministeren seg til styremøte fordi dere ikke produserer nok publiseringspoeng og doktorgrader. Nå vil hun at dere skal ta hensyn til lokalsamfunnene. Kommer endringene fordi hun krever det?
– Ja. Disse grepene gjør vi for at vi skal levere best mulig på det som er oppgaven: Relevant forskning og kandidater med høy kvalitet. Akkurat nå har vi en god økonomi, men når sparemidlene er brukt opp må vi bruke pengene helt annerledes for å møte kravene fra tildelingsbrevet fra Kunnskapsdepartementet.
– Tirsdag møtte over 7000 til støttekonsert i Namsos for å redde sykepleiestudiet der. Hva skjer videre?
– Åh, det er det vi er inne og ser på nå. Vi må tenke litt annerledes. Premissene har endret seg og vi må få til en best mulig løsning. Dette skal jeg ikke forskuttere.
– Er dette et endelig farvel til den desentraliserte høyskolemodellen?
– Altså, det er relativ retorikk å si at vi driver en sentralisering. Landet kunne hatt ett universitet i Tromsø og ett i Trondheim, og ikke Nord. Nå har vi et universitet imellom, med to campuser, i Bodø og Levanger, og sju plasser til, er vi tilgjengelig og bringer utdanning til folk i regionen.
– Men det blir mindre tilbud enn før, med ditt forslag til ny struktur?
– Ja, det blir det.
– Hadde det vært enklere om dere fremdeles var høyskoler, og ikke fusjonert til et universitet?
– Nei, bak hvert eneste studieprogram skal du ha et forskningsbasert miljø. Om vi var universitet eller høyskole er jeg sikker på at vi måtte gjort de samme tiltakene som nå.
– Jeg ser at også at Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum har sagt at forslaget ditt bør skrotes?
– Det er bra med alle som engasjerer seg i forskning og høyere utdanning, bare de følger opp med det de kan bidra med i neste runde. Politikerne setter rammebetingelsene og stiller kravene til oss.
– Du har forresten ikke vært konstituert som rektor så altfor lenge?
– Siden 17. januar i år. Før det har jeg vært prorektor, prodekan, studieleder og førsteamanuensis. Jeg kommer fra husdyrfaget, hvor jeg blant annet har undervist i hvordan produsere melk og kjøtt på en god og etisk måte. Jeg var nyutdannet rett etter Tsjernobyl-ulykken, og tok doktorgrad på radioaktivitet.
– Til slutt, er det noe du har lyst til å si?
– Dette handler om å tilrettelegge for universitetet også om ti år. Det letteste hadde vært å ikke gjøre noen ting, men da hadde det brent på dass om tre år.
NORD UNIVERSITET
I 2016 fusjonerte Universitetet i Nordland, Høgskolen i Nesna og Høgskolen i Nord-Trøndelag til det nye Nord Universitet, med 1200 ansatte og 12.000 studenter fordelt på ni studiesteder.
24. april ble det kjent at rektor Hanne Solheim Hansen forslår å redusere antallet studiesteder dramatisk, til to hovedcampus, i Bodø og Levanger, mens Mo i Rana, Steinkjer og Stjørdal er «studiesteder». Tilbudet i Nesna og Sandnessjøen legges ned, Namsos og Stokmarknes svekkes.
Forslaget har den siste uka møtt betydelig motstand i lokalsamfunnene, og er nå sendt til høring. Styret har bedt rektor komme med enkelte tilleggsutredninger, før saken behandles på nytt i juni.
