Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Ubønnhørlig: Hos Sara Stridsberg og Cormac McCarthy går de forsvarsløse undergangen i møte mens gudene forholder seg tause.

SKJEBNENS LOV

INGEN VEI TILBAKE: I Stridsbergs og McCarthys bøker ser det ikke ut til at et menneske kan endre kurs. ILLUSTASJONSFOTO: ANGUS MACRAE/FLICKR

Krimsjangeren, både i litteratur og tv-serier, har vent oss til det meste: seriemord, avkuttede hoder, narkooppgjør med automatvåpen, bestialske ritualmord, seksualdrap, lemlestede kvinner, barnelik nedgravd i skogen, blodsprut og hjernemasse oppetter veggene – ja ja men, som vi koser oss i godstolen eller på hytta i påskeferien. Det finnes sikkert avanserte psykologiske teorier om hvorfor vi finner glede i denne fiktive grusomheten, men en banal antakelse er at det rett og slett er pirrende å befinne seg i spennet mellom det absolutt forferdelige vi leser i bøkene eller ser på fjernsynet, og den beskyttede sofakroken vi observerer det fra. Det finnes et element av både trygghet og lettelse innebygd i krimsjangerens redsler; vi vet i grove trekk hvordan det kommer til å gå: Forbrytelsen blir oppklart, morderen blir arrestert eller drept, samfunnet får en slags hevn, orden blir gjenopprettet, som det heter. Slutten på krimfortellingen er i stor grad forutbestemt, og vi sluker ikke krim for å bli klokere, tror jeg; sjangeren tilfredsstiller andre behov.