Basketball i USA er butikk. Stor butikk. Som vanlig er det (de hvite) eierne som sitter igjen med de største pengene – og (de fargete) utøverne som må utfordre dem. Steven «Ocean’s Eleven» Soderbergh viser hvordan dette kan gjøres, på underholdende vis.

«High Flying Bird»er en behersket film. Uansett hvor frustrert eller intens den blir, beholder den innestemmen. Hovedpersonen, og innehaveren av innestemmen, er den hardt pressede sportsagenten Ray (André Holland), den smarte, veltalende agenten for et av USAs heteste unge basket-talenter, midt under en bitter strid mellom NBAs spillere og eiere. [Frykt ikke: selv om du ikke vet hva NBA (National Basketball Association) står for – eller hva de representerer i USAs gjennomkommersialiserte sportsverden – går dette fint. All nødvendig info smyges smidig inn.]

Idet filmen starter har striden nådd «lockout-stadiet». Ingen kamper spilles, ingen spillere lønnes og ingen agenter får sin provisjon – mens eiernes posisjon stadig styrkes forut for reforhandlinger med tv-selskapene (som nå går glipp av store annonseinntekter).

«En øvelse i spillefilmmakeri for strømmetidsalderen»

Rays personlige økonomi og karriere avhenger av at han finner en løsning på konflikten. Men hvordan skal han gå frem, hvem kan han støtte seg på og hvordan kan han sikre seg (og sin klient) en god posisjon idet konflikten er over? Spørsmålene er mange, løsningene er få og kompleksiteten øker for hvert minutt som går. I hvert fall tilsynelatende. Siden vi aldri får innblikk i Rays plan, vet vi intet. Slik holdes plottet hemmelig, og spenningen oppe.

Tarell Alvin McCraney, mannen bak manuset til «Moonlight» (Oscar for beste film og manus, 2016), vet åpenbart hvordan en historie kan fortelles på film. Sammen med Steven Soderbergh – ansvarlig for regi, foto og klipp (de to sistnevnte under pseudonym) – har han skrudd sammen en tett, nær og smart liten film.

Jeg skriver «liten» av flere grunner. «High Flying Bird» er filmet med en Iphone(!), er kun 90 minutter lang, har lagt nesten all handling til små rom (kontor, stue, badstue) og lar det hele utspilles over 24 timer. Men ikke misforstå: Filmen ser sensasjonelt godt ut, og temaene som belyses via intrigene – rasisme, kapitalisme, religion (samt disses plass i amerikansk idrett og samfunn) – er alt annet enn små.

Derfor blir heller ikke filmen liten eller uviktig. Snarere er den en øvelse i spillefilmmakeri for strømmetidsalderen, som viser hvor imponerende og engasjerende innhold som kan produseres både på og for små plattformer. Forutsatt en god historie, realisert med kompetente mennesker foran og bak kamera(telefonen), så klart. (Litt som Soderberghs debut; det gullpalmevinnende kammerspillet «Sex, løgn og videotape» fra 1989.)

«High Flying Bird» er sportsfilmen uten sportssekvenser, kupp-filmen uten ransscener og sosialrealismedramaet uten prekener og pekefingre – som leverer på alle plan. Den er riktignok ikke helt perfekt (den blir litt vel intrikat og selvtilfreds innimellom), men den er mer enn original, velspilt og spennende nok til at vi tilgir. Med glede.