Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Livet

Jernmannen

HÅNDVERK

BRUK IGJEN: Smeden Terje Granås kjemper hver dag mot bruk-og-kast-samfunnet. Han reparerer gamle arbeidsklær og velger dyrt og varig utstyr. 226

Det er ingen som kan sette opp et huggjern lenger!

Smeden Terje Granås sitter i solveggen utenfor smia og rister på hodet. Den atletiske, svartkledde 55-åringen fortsetter:

– Snekkere bruker fremdeles huggjern, men det er så billig nå, at når det er sløvt, hives det, og så kjøper de nytt. Hva slags ressursbruk er det? Da kjøper de ikke av meg, men de drar på en billigkjede i stedet for å sette det opp, sier Granås.

Smeden og bonden Terje Granås på Ottersland i Arendal kommune er spesialist på verktøy. Mest økser, men også huggjern og pjekser. Mer om pjeks siden.

Egentlig var planen å bli veterinær, så Granås tok landbruksutdanning. Et besøk på jakt- og fiskedagene i Elverum endret alt. Her så Granås en knivsmed i arbeid og han fant ut han ville prøve dette selv. Han fikk lånt en smie, fyrte opp essa – det glødende kullet – og lagde en kniv som han i ettertid vedgår ikke ble noe fin. Men jernet var varmt, og han ville smi mer.

Første steg var å bli formingslærer, «sånn med lang frakk og sløydsal med høvelbenker, som slipte kniver og huggjern for elevene». Han stortrivdes i ett år, fram til han måtte undervise i fag han ikke hadde kompetanse i. Det drepte både hans eget og elevenes engasjement.

– Jeg kan alltids stå og tørrprate om noe uten engasjement, men det sluttet jeg med og etablerte meg her.

Blant brent kull og fjøslukt

«Her» er på gården han driver med kona Solveig, blant furu- og granåsene mellom fjorden og E18, litt nord for Arendal. Der den stramme lukten av fjøs slår mot deg når du åpner bildøra. Der naboenes bier allerede i slutten av februar har begynt å leite etter nektar. Der Lillepus som er blind på ett øye vil klenge på gjester, men raskt lar seg lokke opp til hovedhuset når det er mat. Der to av tre barn har flyttet ut og sistemann har gitt pappa ansvar for aggregat til russebilen, så de kan spille høy musikk.

Granås har jobbet som smed her siden 1994. Utenfor smia står et arbeidsbord for grovarbeid, i massivt jern, på 2,5 tonn.

Når smeden kaster et par spader fulle av kull inn i essa og tenner på gassen, blander lukten av brent kull seg med fjøslukta, og alt blir klart for magisk kunst.

EN PJEKS: Verktøy formet som en fugl.

Et lite uformelig stykke jern, som for et utrent øye bare ser ut som rustent skrap, blir etter noen runder i glørne og under slegga til en liten fugl – ikke større enn en kolibri.

Kolibrien er et nyttig og dekorativt lite verktøy for å lage en rett krittstrek. Fuglefiguren er et biprodukt av jernrestene etter økseproduksjonen – på fagspråket er dette en pjeks.

Tekkes ikke Tek 17

Da Granås begynte som smed på 1990-tallet, var yrket mer eller mindre utdødd.

– Det er vanskelig å lese seg til et håndverk. Min kunnskap sitter fast i meg. Om du skal lære den, må jeg lære deg det. Det må overleveres, vises, føles kjennes på, vurderes.

Her på gården lager han spesialverktøy som ivaretar gamle byggetradisjoner på husets premisser.

– På nye byggefelt der husene kommer ferdige på lastebil, er ikke mitt fag viktig. Det oppfyller ikke Tek 17, sier han, med henvisning til siste versjon av byggeteknisk forskrift fra Direktoratet for byggkvalitet.

Sola varmer. En skokk storfe er i heftig passiar i fjøset oppe i bakken. En edderkopp firer seg ned fra bremmen på lua til Granås som tross en mannsalder i Agder har tydelige spor av Sarpsborg i ganen. Granås lever framover, med blikket bakover.

– Jeg føler at ved å være smed, er jeg med på å ta vare på det som har vært. Noe er søppel og kan hives eller resirkuleres, men noe er verdifullt og fint, noe folk har laget, tatt i og brukt.

– Jeg har et skyvelær etter morfaren min som jeg er veldig glad i. Tallene er nesten usynlige, men det er så fint, og det er moro å vite at morfaren min har satt pris på det. Det er så mye tøft innenfor gammelt verktøy, sier han.

«Om øksa koster det samme som en månedslønn, tar du like godt vare på øksa som på kjerringa»

TERJE GRANÅS

Øksa og kjerringa

Fokuset på ressursbruk, kvalitet og overføring av kunnskap i dagens samfunn er noe Granås savner.

– Før kunne en god tømmerøks koste en månedslønn. Nå koster den kanskje en dagslønn. Om øksa koster det samme som en månedslønn, tar du like godt vare på øksa som du tar vare på kjerringa di, sier han.

Så føyer han til at om vi trenger noe i våre dager, kjøper vi bare litt ekstra i tilfelle det ikke virker, fordi det er blitt så billig.

Selv liker han å reparere ting og har kjøpt seg symaskin, så han ikke trenger å hive klær som går i stykker etter de store påkjenningene i smia. Skoene er egentlig utslitte, men gode å gå i, og blir snart forært nye lisser.

Tilgangen til billig utstyr gjør både at vi er dårligere til å vedlikeholde og heller ikke lærer å bruke det, mener han. Og det forringer igjen verdien av håndverket, teknikken og arbeidsresultatet.

– Det har blitt sånn at om en elev skal kutte en planke i 90 grader, er det viktigste at han er fornøyd med at han greier å kappe planken. Ikke at kuttet er 90 grader, sier Granås.

– Er elevens tilfredshet blitt viktigere enn å bringe det faglig tekniske videre?

– Ja, det er blir litt sånn. Håndverksfaget blir hult ut på den måten.

Standardisering av utdanningene etter andre verdenskrig har bidratt til at mye tradisjonell håndverkskunnskap og lokale håndverksdialekter har forsvunnet. Men vi har ikke behov for stadig flere ting som går på batteri, mener Granås.

– En øks går ikke tom for strøm, sier han og smiler skjevt.

– Men moderne verktøy gjør vel ting mer effektivt?

– Flinke håndverkere gjør også ting effektivt. Det handler om håndverkskunnskap. At vi kan noe. Jeg synes vi skylder folket før oss å lære oss noe tradisjonelt, så vi ikke surrer oss bort i en digital hverdag, der livet leves på en skjerm.

Sender jernvarer til USA

I så måte har Granås gjort som han prediker. I 2008 begynte han som håndverksstipendiat ved Norsk Handverksinstitutt på Maihaugen på Lillehammer, et treårig stipendiat, nettopp for å finne mer ut om verktøytradisjoner og for å bli flinkere i yrket.

Noe må han ha lært, for mens vi døsig snakker videre i den varme solveggen, tikker det inn meldinger og telefoner fra folk som ønsker seg noe av det han har laget. Selv til norskættede i USA som ønsker å føre håndverksdialektene videre der borte, selger han jernvarene sine.

Smedvirket har også blitt en del av den kulturelle skolesekken. Granås er etter eget sigende den eneste smeden som har fullt klassesett med mobile esser stående klar i tilhengeren. Høsten 2018 fikk over 1200 elever gleden av å lage ildrake i julegave til slekta. Denne våren er han på veien med klassesettet sitt igjen.

Holder seg ung med triatlon

Det smeden Granås kanskje drømte mest om som guttunge, var å ha god råd. Han hadde ingen interesse for dyr, tilfeldigheter drev ham dit han er i dag, men han ville ikke gjort noe særlig annerledes om han kunne velge om igjen.

Livet på gården gir ham stor frihet. Ut over å måtte se til dyra, er det aldri noen som henger over hodet hans og bestemmer hva han skal gjøre. Et par ganger i året treffer han venner fra gymnaset for å spille golf; venner som sitter bak en pult, får vonde nakker og eldes mye fortere enn ham – ifølge ham selv.

«Det er vanskelig å lese seg til et håndverk. Min kunnskap sitter fast i meg»

TERJE GRANÅS

Selv har han deltatt i triatlonene Norseman og Ironman, og flere ganger sammen med kona i Hove Tri på Tromøya.

Aldri for å komme på toppen av pallen, men for å fullføre.

– Sykkelen blir mest brukt til trening og en sjelden gang til fest hos en nabo. Men jeg har lært at det ikke alltid er lurt å sykle hjem igjen. Da er det bedre å holde seg på beina, det er kortere ned, sier han og ler.

Familien er det viktigste for Granås, og siden vi aldri vet når det er slutt, mener han det er veldig viktig å kose seg.

– Plutselig er det noen som tar strømmen, og da er det slutt.

– Føler du yrket har hatt noen overføringsverdi på andre deler av livet?

Granås tenker litt før han svarer kontant:

– Nei!

Han ler og tenker litt til.

– Jo, da, men mest fordi jeg har lært meg utholdenhet når jeg skal lære meg noe nytt.

– Privatpersonen meg vil gjerne sitte helt i ro og se på tv. Eller som Gabriel Scott sa: Noen ganger sitter jeg og tenker, andre ganger bare sitter jeg.