Nytt på nett

Resirkulerer film og podkast

GAMLE OG NYE BRIKKER: «The Case Against Anan Syed». FOTOCOLLAGE: HBO

Mars-sleppet i strøymetenestene stadfester at Netflix’ «Roma» framleis er blant kvalitetsunntaka i dei leiande selskapa. Netflix og Amazon, men òg HBO, byr i hovudsak på bulksal av eigenproduserte «copycat-seriar» og vilkårleg innkjøpt innhald frå land der dei vil auka abonnementsmassen. I tillegg har strøymegigantane tatt Hollywood-uskikken med å nyfilmatisera alt mellom himmel og jord.

Mellom få nyskapingar er Netflix’ sjangeroverskridande animasjonsantologi «Love, Death & Robots», valt ut av Tim Miller og David Fincher.

Podkast-kannibalisering er ein trend. HBOs svar på «Making a Murderer» er «The Case Against Adnan Syed». Serien spinn vidare på første sesong av Sarah Koenigs «Serial», som har ein god del av æra for at det marginale lydformatet vart så populært. Men om sjølve saka framleis er interessant, har ikkje tv-versjonen vorte møtt med same entusiasme.

Fleire år etter «Serial» får vi her ei illustrert rekapitulering av den originale mordsaka mot Syed, før serien går vidare med meir aktuelle problem Adnan Syed står ovanfor. Dokumentaristen Amy Berg har regien og Nick Cave har laga originalmusikken.

Blant mange stortalent som har late seg lokka til Netflix, utan heilt å lukkast, er regissør J.C. Chandor («A Most Violent Year»). Saman med manusforfattar Mark Boal («Zero Dark Thirty») har han laga militær/krimfilmen «Triple Frontier», der stjernene Oscar Isaac, Ben Affleck og Charlie Hunnam speler amerikanske spesialsoldatar som får testa brorskapsånda mot pengar. Seinare i månaden kjem John Lee Hancocks («The Blind Side») versjon av historia om Bonnie og Clyde, ikonisk fortalt i Arthur Penns film frå 1967. «The Highwaymen» (Netflix 29/3) ser ransparet gjennom augo til to pensjonerte Texas Rangers (Kevin Costner og Woody Harrelson), som blir henta inn att i teneste for å jakta på forbrytarane. Eit døme på den nye vrien med å surfa på gamle film- og seriesuksessar ved å sjå ei kjent historie frå perspektivet til andre karakterar.

Blant dokumentarane finst det nokre lovande titlar. Polske Anna Zameckas «Communion» på HBO skildrar livet til ei hardt pressa storesøster som freistar å førebu ein autistisk broren til sin første nattverd. I Netflix-serien ReMastered kjem «The Miami Showband Massacre» (22/3) om drapet på eit band i Nord-Irland i 1975 midt under «the troubles» og HBO viser Alex Gibneys siste, «Inventor: Out for Blood in Silicon Valley» (31/3), om ein av USAs største «up-start»-skandalar.

guri.kulaas@klassekampen.no

Film

AUDIARD I: Regissør Jacques Audiard vrengjer kulturelle mytar og filmsjangrar. «En meget diskret helt»(1996) går La Résistance etter i saumane gjennom ei svindlarhistorie. Mathieu Kassovitz legg her grunnen for spionrolla i «Le Bureau».GK

Film

AUDIARD II: «Profeten» (2009) er ein fengselsfilm slik ein kunne tenkt at Robert Bresson ville ha gjort sjangeren. Rolla til Tahar Rahim går gjennom ei alternativ fransk sosialisering i dette eksistensielle forbrytarportrettet.GK

«lords of chaos»

Dårlig gjort

Jon Hagene

EURONYMOUS ALIAS RORY CULKIN: Trist klovn, patetisk rocketroll eller ond mann? Ikke godt å si. FOTO: NFD

(Storbritannia, 2018)

Regi: Jonas Åkerlund

Manus: Dennis Magnusson, Jonas Åkerlund, inspirert av Michael Moynihan og Didrik Søderlinds bok

Med: Rory Culkin, Emery Cohen, Valter Skarsgård, Sky Ferreira, Jack Kilmer

Lengde: 1 t. 58 min.

«Lords of Chaos» forsøker å fortelle historien om sortmetallens tilblivelse i Norge, og kirkebrannene og knivdrapene som fulgte i kjølvannet – alt i forlengelsen av miljøet rundt blackmetalbandet Mayhem.

Ifølge filmens intro baseres fortellingen på «… fakta, løgner og det som faktisk skjedde», og selv om regi og (delvis) manus er ved Jonas Åkerlund, tidligere trommis i protoblackmetalbandet Bathory, og regissør av musikkvideoer for «tøffe» band som The Smashing Pumpkins, Metallica og Satyricon, er det lov å tvile på filmens ekthet.

Ikke bare fordi Åkerlund i enda større grad har jobbet med artister som Roxette, Coldplay og Madonna, men også fordi boken manus baseres på er delvis diskreditert, og fordi holdningen som tydeligst skinner gjennom, er forakt for de involverte.

Om man vil, kan man se det artige i at slektninger av Hollywood-kjendiser bekler flere av hovedrollene, og at rollefigurene deres fremstilles som bortskjemte mammagutter fra besteborgerlige hjem. Men når det så ofte som her gjøres et poeng av at de «aller ondeste» av sortmetallgutta fikk penger av mamma og pappa så de kunne gi ut plater og drive butikk, av at de var overdrevent opptatt av image og utseende, og av at maktkampen innad i miljøet mest lignet på ungdomsskoleintriger, blir vitsen bare slem og slapp.

I tillegg er fortellingens form så uoriginal, regien så livløs, og det generelle filmatiske uttrykk så blottet for integritet og egenart at det er vanskelig å tro annet enn at også tilnærmingen til fakta har vært slurvete. (At dialog og skuespill innimellom minner en om liksomrockumentaren «This Is Spinal Tap» (1984) trekker heller ikke opp.)

I kombinasjon med en overforklarende fortellerstemme, åpenbare simplifiseringer og tøysete fremstillinger, blir filmen både kjedelig og lite overbevisende. «Lords of Chaos» ender som en mislykket blanding av satirisk og dokumentarisk spenningsdrama – hverken morsom eller spennende. Eller troverdig.

kultur@klassekampen.no