Ingen er tente med nedbygging av industrien.
Det er mange debattar som er interessante, men som likevel ikkje fører oss så mykje lenger framover. Debatten i Klassekampen om vi skal leva av produksjon av varer eller av tenester er etter mitt syn ein slik debatt. Det enkle og banale svaret er at vi skal leva av begge delar, særleg fordi i stadig større grad er det eine avhengig av det andre.
Hun lå ikke noe etter sin far i å utvise nådeløs brutalitet under forsøket på å rekatolisere England.
Kontantstøtte og angrep på fedrekvoten har ingen plass i kvinnekampen.
«Dette er vårt siste varsel, nå vil vi ha bedre barsel!», runget i mange 8. mars-tog i fjor. Mange har hisset seg opp over at fødsels- og barselomsorgen lenge har vært en salderingspost. Vi er nesten blitt immune mot notiser i avisene om fødsler i taxi og langs motorveier. Eller bygging av nye sykehusavdelinger både i Bergen og Stavanger, der kapasiteten er planlagt ut fra at fødende kvinner skal sendes hjem etter få timer. Vi har ropt lenge, men kanskje ikke høyt nok, om at fedre og medmødre må få rett til selvstendig opptjening av foreldrepermisjon, og ikke basert på mors inntekt før fødselen. Nå ser vi at lang tids oppdemmet raseri over nedprioritering av fødsels- og barselomsorgen blir blandet sammen med en annen bevegelse, nemlig de som er mot 15 ukers pappaperm. Og jeg kjenner jeg blir urolig. Vi har sett det før. Og vi har hørt argumentene før. Det passer dårlig for menn å være så lenge borte fra jobben for å gjøre omsorgsoppgaver, og mødrene trenger lengre tid borte fra jobben for å kunne vie seg til amming på fulltid.
Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Kristina Leganger Iversen og Muna Jibril skriver i Klassekampen mandager.