Speil i kunstverk kan brukes poengtert. Et eksempel kan være Arte povera-kunstneren Michelangelo Pistolettos såkalte speilmalerier fra begynnelsen av 1960-tallet, hvor betrakteren fyller ut figurer og sosiale situasjoner med sitt nærvær. Betrakteren kan blant annet risikere å finne sitt speilbilde i et demonstrasjonstog. I et forpliktende øyeblikk blir man en del av verket, en gjest med en politisk betoning. Speilets scenografiske doblingskarakter fremviser samtidig de ambivalente og glidende grensene mellom verk og verden utenfor.