Enhver framstilling av fortida på film er en kommentar fra nåtida. Det er kanskje en grunnleggende innsikt, men den henvises raskt til periferien i den offentlige samtalen om film. Nær sagt alle Hollywood-produksjoner som tar for seg et historisk materiale, følger den samme harmoniske formelen; gjennom illusorisk bemektigelse av et fortidig rom danser de etter den enklest mulige innlevelsens pipe. Før lyset slukkes skynder filmen seg med å slenge ut en og annen (salgbar) innsikt.