I oljenæringen reageres mange skarpt på at Arbeiderpartiets klimapolitiske talsperson Espen Barth Eide i gårsdagens Klassekampen åpnet for å fjerne ordningen med refusjon av letekostnader.
– Dette er en industri med lang planleggingshorisont, der investeringsbeslutninger avhenger av rammevilkår i framtida. Usikkerheten er ikke bare uheldig for oss som investerer, men også for hele leverandørkjeden som så vidt har kommet seg på fote etter nedturen, sier Kristin Færøvik, administrerende direktør i oljeselskapet Lundin Norge.
Eide i Ap er kritisk til den såkalte leterefusjonsordningen som betyr at nystartede oljeselskaper kan trekke fra 78 prosent av kostnadene sine. Selv om Færøvik leder et større oljeselskap i skatteposisjon, mener hun at ordningen har tjent hele næringen godt siden den kom i 2005.
– Det er nok å se på de empiriske dataene fra 2004 og framover. Det har vært et enormt skifte i hvem som leter og hvem som finner. Leterefusjonsordningen har vært en gedigen suksess for AS Norge, sier Færøyvik.
Fordi skatten på overskudd i oljenæringen er 78 prosent, blir en tilsvarende del av kostnadene trukket fra på skatten. Det nye fra 2005 var at kostnadene ble refundert også for selskaper som aldri har tjent noen penger. Færøvik mener det er rettferdig.
– Du skal du huske på at vi jobber i partnerskap. I enhver lisens vil det være selskaper som er i skatteposisjon og som får umiddelbart fradrag for sine kostnader. Dette er bare likebehandling av aktørene.
Færøvik mener det er feil å si at leterefusjonsordninger subsidierer mindre selskaper fordi mange av bedriftene kommer i skatteposisjon på et senere tidspunkt eller blir kjøpt opp av et større selskap som har overskudd.Stian Nicolajsen
Flere aktører i spillet om oljegiganten Venezuela posisjonerer seg for et mulig regimeskifte:
STRID: Opposisjonen i Venezuela samarbeider med USA om et koordinert forsøk på regimeskifte. FOTO: NATACHA PISARENKO, AP/NTB SCANPIX Natacha Pisarenko
SPILL: I Venezuela samarbeider opposisjonen og USA om et koordinert forsøk på regimeskifte, ifølge eksperter.
I går var det ventet nye runder med protester mot regjeringen til Nicolás Maduro i oljegiganten Venezuela. Selv har han lenge lagt skylda for den økonomiske katastrofen i landet på opposisjonens sabotasjer og USAs sanksjoner.
Men «utover sabelrasling» og «målrettede sanksjoner» har det ifølge den venezuelanske historieprofessoren ved New York University Alejandro Velasco vært «lite utover spekulasjoner og indirekte bevis» som har underbygget regjeringens anklager.
– Men sånn er det ikke lenger. Nå snakkes det åpent om trusler om militær handling, fra aktører med makt, som USAs Donald Trump, Colombias Ivan Duque, Brasils Jair Bolsonaro og fra Organisasjonen for de amerikanske stater, sier Velasco, som er svært kritisk til Maduro-regimet.
Militær handling
Onsdag erklærte nasjonalforsamlingsleder Juan Guaidó, med støtte fra USA og en rekke andre regionale allierte, seg som Venezuelas rettmessige president.
Hvorvidt dette – slik Maduro hevder – er et kuppforsøk, handler ifølge Iselin Strønen ved Universitet i Bergen om hvorvidt man ser fjorårets presidentvalg som gyldig eller ikke. Opposisjonen boikottet valget og vil ikke anerkjenne resultatet. Latin-Amerika-forsker Benedicte Bull sier hun mener «valget var udemokratisk».
– Men her er det mange gråsoner, sier hun.
– I alle tilfeller er dette åpenbart et forsøk på et planlagt og koordinert regimeskifte, sier Strønen.
Både Strønen og Bull sier USAs «raske anerkjennelse av Guaidó var avtalt på forhånd». Strønen viser også til at kilder i USA, ifølge Bloomberg, sier de over tid har jobbet med å finne en kandidat som den svært splittede opposisjonen kan samle seg bak.
Maduro krever nå at USA trekker alle amerikanske diplomater ut av landet, men USA nekter. Det øker frykt for ytterligere eskalering.
– Hvis Maduro kaster ut diplomater med makt, vil det være gnisten som kan provosere fram militær handling fra USA, tvitrer Eva Golinger, tidligere rådgiver for Hugo Chávez, i dag svært kritisk til Maduro.
Velasco mener regjeringen – som følge av «stor inkompetanse» og flere autoritære grep – har mistet mye av sin legitimitet hos folket, også blant egne tilhengere i fattige lag av befolkningen. Men også Maduros fiender sørger for at han ikke ser noen ende på krisa.
– Det politiske landskapet regionalt utelukker en forhandlet løsning. En fremadstormende høyreside omfavner åpent regimeendring med alle midler, sier han.
Gjør vondt verre
I USA sier Demokrat-kongressmann Ro Khanna at «USA ikke bør utnevne opposisjonslederen i Venezuela i løpet av intern, polarisert konflikt». Han understreker at «Maduros politikk er dårlig», men at «lammende sanksjoner eller å presse fram regimeskifte bare vil gjøre situasjonen verre».
– La oss støtte Uruguay, Mexico og Vatikanets forsøk på å få til en forhandlet løsning og avslutte sanksjoner som gjør hyperinflasjonen verre.
Norges utenriksminister Ine Eriksen Søreide sa i en pressemelding i går at «for å løse den politiske krisen må regjeringen ta initiativ til en politisk prosess hvor målet er troverdige og frie valg».
Dette er aktørene:
Nicolás Maduro, president:
Har vært president i Venezuela siden Hugo Chávez døde i 2013. Hevder nå USA og opposisjonen konspirerer for å styrte ham. Vant i 2018 et nytt presidentvalg, som opposisjonen, samt regionale stormakter som USA, Brasil og Colombia, nekter å anerkjenne. Styrer en regjering med ansvar for en dyp økonomisk krise som har sendte millioner av folk på flukt. Har i løpet av krisa spilt opposisjonen utover sidelinja og slått ned protester med vold og arrestasjoner. Skylder selv krisa på USA og opposisjonens økonomiske sabotasje og uttalte ønske om regimeskifte. Ga onsdag USA 72 timer på å trekke alle sine diplomater ut av landet.
«Jeg er Venezuelas eneste president. Vi vil ikke vende tilbake til 1900-tallets gringo-intervensjoner og statskupp»
Juan Guaidó, opposisjonsleder:
Opposisjonspolitiker som på onsdag utropte seg selv til president i Venezuela. Leder av den opposisjonskontrollerte nasjonalforsamlingen som Maduro strippet for makt i 2017. Mener han som leder av nasjonalforsamlingen har rett til å utrope seg som president. Regjeringen hevder på sin side at nasjonalforsamlingen, grunnet anklager om opposisjonsvalgfusk i Amazonas, ikke er legitim. Guaidó var med på å danne høyrepartiet Voluntad Popular og er nær alliert av den fengslede opposisjonslederen Leopoldo Lopez, som spilte en rolle under det feilslåtte USA-støttede kuppet mot Hugo Chávez i 2002.
«Jeg lover å formelt å overta den nasjonale, utøvende makten som fungerende president i Venezuela for å få en slutt på maktberøvelsen, innsette en overgangsregjering og holde frie valg»
Vladimir Padrino, forsvarsminister:
En lang rekke analytikere peker på Venezuelas militære styrker som en helt avgjørende faktor i veien videre. Forsvarsminister Vladimir Padrino, ifølge Venezuela-ekspert Julia Buxton den aller viktigste, sa onsdag at de væpnede styrkene vil fortsette å forsvare grunnloven og nasjonal suverenitet. Mange stiller likevel spørsmål ved hvor stort press de tåler før hele eller deler av militæret vender seg mot han. Forrige helg arresterte hæren 27 soldater som i en video oppfordret folket til å vende seg mot hæren.
USA, Donald Trump og Marco Rubio:
Via Twitter sa president Trump onsdag at «i dag har jeg offisielt anerkjent presidenten i Venezuelas nasjonalforsamling, Juan Guaidó, som midlertidig president». Han har tidligere åpnet for bruk av militære midler i et uttalt ønske om regimeskifte i Venezuela. Florida-senator Rubio har i flere år ledet an i amerikanske ønsker om regimeskifte i Venezuela. Nå sier han at USA må nekte å følge «diktatoren Maduro» sine krav om å trekke amerikanske diplomater ut av landet. USAs fiendtlighet mot Venezuela eskalerte under Hugo Chávez, som nasjonaliserte Venezuelas enorme oljeressurser. I 2002 støttet USA et kuppforsøk som ble slått tilbake av folkelige protester og Chávez-lojale militære. I 2015 erklærte Barack Obama Venezuela som en nasjonal sikkerhetstrussel.
Jair Bolsonaro, president i Brasil:
Brasils president har aktivt støttet ønsket om regimeskifte i Venezuela. Traff nylig venezuelanske opposisjonelle. Er en av flere ledere for latinamerikanske høyreregjeringer som nå anerkjenner Guaidó, og ikke Maduro, som president. Sammen med blant annet ledere i Colombia og Argentina bruker han Venezuela som skrekkeksempel på følgene av «sosialisme», og som forklaring på hvorfor man bør slå ned venstresida i egne land. Bolsonaros sønn, Eduardo Bolsonaro, har ifølge The Guardian tette bånd venezuelanske høyre-miljøer som ønsker å kaste Maduro ved hjelp av militær makt.
«Jeg tror en løsning vil komme snart»
Andres Manuel Lopez Obrador, president i Mexico:
Den ferske venstrepresidenten for stormakten Mexico sier han fortsatt støtter Maduro som Venezuelas rettmessige president. Det samme gjør søramerikanske Uruguay. Begge landene ønsker seg en forhandlet løsning på den politiske konflikten.
Vladimir Putin og Xi Jinping:
Venezuela-striden fører også til økt polarisering langs globale konfliktlinjer. Land som Kina, Russland og Tyrkia står fortsatt bak Maduro-regjeringen. Kina, som er Venezuelas største kreditor, sa i går at de motsetter seg all «ekstern innblanding» i det latinamerikanske landet.
– Vi støtter forsøk fra Venezuelas regjering på å beholde landets suverenitet, uavhengighet og stabilitet, sa kinesisk UD.
FOLKEDYPET: Krisa har fått flere grekere til å se muligheter i egne krefter, tror Christos Korolis, lærer i et frivillig skolenettverk.
Syriza-regjeringen til Alexis Tsipras la før jul fram sitt første budsjett etter at EU-institusjonene og Det internasjonale pengefondet (IMF) koblet Hellas fra det strikte kriseregimet for første gang siden 2010.
EU lot Hellas slippe ytterligere kutt i pensjonene fra 1. januar fordi budsjettet likevel oppfyller eurosonens krav til økonomisk vekst og statlig underskudd.
Det er varslet at minstelønna blir hevet 5–10 prosent 1. februar.
Pensjonene ligger på vel halvparten av hva de var før krisa, og pensjonistene i protest på Klafthmomos-plassen i Aten «krever tilbake det som er tatt fra oss».
Lodder stemningen
72 prosent av spurte grekere sier til meningsmåleren Nielsen at Hellas fortsatt befinner seg i resesjon selv om de økonomiske makrotallene og noen sosiale faktorer peker oppover. Det var 83 prosent i 2017.
Den greske læreren Christos Korolis merker dette selv i møte med folk rundt den frivillige solidaritetsskolen Mesopotamia i Aten, der han er aktiv. Skolen inngår i et nettverk av frivillige solidaritetsskoler.
– Dette er delvis sant; det gjelder de som lever i fattigdom og som fortsatt står overfor vanskelige tider. Dette er ekko av populismen som har dominert fra krisa i 2010, et samfunn av sinne og folk som ikke stoler på det politiske systemet, sier Korolis.
Han gjester denne uka Skolenes landsforbund i Oslo.
Alexis Tsipras Yorgos Karahalis
– Om folk hadde blitt spurt i dag om de trenger demokrati, tror jeg vi ville bli forbauset over svaret. Det ville ikke være rundt de 7 prosent som (det nyfascistiske) Gyllent daggry får på meningsmålingene, men kanskje 50 prosent.
– Dette uttrykker et farlig populistisk sinne blant folk som også kommer til uttrykk fra politiske partier.
Arvesynden
Korolis kobler dette til tida da høyrepartiet Nea Dimokratia (ND) og sosialdemokratiske Pasok var de to store, ubestridte politiske blokkene.
– Folk visste da at de stemte i et korrupt system. Dette har å gjøre med grunnleggende ting: Hva er vi? Hvordan er demokratiet vårt? Hvordan er samfunnet vårt? Folk vokste opp med det, med budskapet: Finn deg en frelser, finn deg en synder!
Korolis, som ikke tilhører noe parti, gjør en overraskende vri. På mange måter lever vi i en langt bedre situasjon enn i 2000, filosoferer han.
Det er her solidaritetsskolenettverket kommer inn. Det var i begynnelsen en del av «Solidaritet for alle», selvorganiseringsparaplyen som i hovedsak ble bygd opp av venstresida i Syriza under krisa med støtte fra moderpartiet.
Krisa har rystet det greske politiske systemet, ikke bare økonomien, i grunnvollene. Det har åpnet for kimen til nye folkelige strukturer som solidaritetsskolene er del av, og som ikke er bygd på den partibaserte klientvelferdsstaten som Pasok bygde opp etter «det statlige protektoratet» i etterkrigstida og diktaturet.
Korolis mener at Syntagma-bevegelsen, protestene foran parlamentet, utviklet en form for populisme på venstresida, men nedkom også med nye ideer om «bedre demokrati».
– Det understreket behovet for demokrati i nye former og førte til solidaritetsnettverket for å styrke hverandre gjennom demokrati i praksis da krisa forverret seg med ungdomsarbeidsløshet og pensjonskutt, sier Korolis.
Solidaritetsskolene som ble startet i 2013, har vokst, tross problemer med å bli anerkjent og utsatt for mistenkeliggjøring for å ha skjult politisk agenda.
Korolis oppsummerer responsen slik: mer demokratisering, mulig omforming og forbedring av den offentlige skolen, å gi plass til folk.
«Progressiv front»
ND-lederen Kyriakos Mitsotakis kaller til «progressiv front» mot Tsipras og Syriza, til det han kaller «alle kampers mor».
Nea Dimokratia (ND) topper målingen. 65,5 prosent vil ha nyvalg; 29,7 prosent vil at Syriza fortsetter, ifølge Marc-målingen for Proto Thema etter at det høyrenasjonalistiske Uavhengige grekere (Anel) trakk seg fra koalisjonen.
– Jeg er urolig, ikke for regjeringsskifte, men fordi ND følger andre høyrepartier i Europa når de møter ytre høyre. Det betyr at ytre høyre får mer å si fordi de styrker sin stilling i lokalt, sier Korolis.
– De har vist fleksibilitet i å trenge inn i det politiske systemet med sin dagsorden: nasjonalisme, religion og spille på forskjeller.
