Da jeg for noen år siden satte meg i den tjue år gamle Mazdaen min med barn og katt og kjørte over fjellet for å bosette meg på Vestlandet for godt, mente min bedre halvdel at det nok bare var et spørsmål om tid før jeg kom til å skrive en rasende artikkel om den undertrykkende og ignorante sentralmakta i hovedstaden. Dette lo jeg litt av, for selv om man har jobbet i Klassekampen, har man jo ikke nødvendigvis lyst til å fremstå som smålåten og sur, og dessuten egnet distriktsopprør og besk ironi seg best for folk som Ottar Brox og Agnes Ravatn (og, må man legge til i den nyere tid, Jens Kihl).