For bare tjue år siden hadde de fleste av oss fasttelefon, og Televerket sørget for at innbyggerne landet over skulle ha tilgang til telenettet, selv i den ytterste avkrok. I dag shopper vi mobilabonnement etter den leverandøren som gir best dekning, mest 3G for pengene, eller ny mobil hvert år.

Vi har altså vent oss til tanken at teletjenester kjøpes og selges på et marked, og ikke bare er der som en grunnleggende del av den offentlige infrastrukturen. Telekommunikasjonssektoren har vært gjennom et hamskifte, fra offentlig forvaltning til et marked av ulike aktører som selger og konkurrerer om vår tid og våre penger. Motivet for virksomheten er endret fra å levere en viktig tjeneste til befolkningen, til å maksimere børskurs og aksjeutbytte, en utvikling som har vært nært knyttet til privatisering, deregulering og utvikling av nye markeder.

Men hvilke konsekvenser gir dette for arbeidslivet, hvordan oppleves dette for telefunksjonæren eller postbudet med bakgrunn fra det gamle systemet? I hvilken grad skaper det nyliberale arbeidslivet, med omstilling og brudd med gamle verdier stress og psykiske lidelser hos dem som er tvunget til å omstille seg?

Frankrike er et land hvor dette temaet er blitt akutt, og landet står nå overfor en rettssak mot en av de store telegigantene, hvor nettopp disse spørsmålene vil bli belyst. I perioden 2006–2011 ble France Télécom (FT), en privatisert arvtager etter det franske televerket, rammet av en selvmordsbølge blant de ansatte i kjølvannet av en periode med dramatiske omstruktureringer og nedbemanning.

Ti år seinere må FT og sentrale personer i ledelsen møte på tiltalebenken i Paris, anklaget for mobbing på arbeidsplassen («harcèlement moral»). Slik skapes fransk rettshistorie, for bortsett fra en tilsvarende sak mot Renault, er det første gang at ledelsen i en av de store børsgigantene stilles til ansvar etter denne lovgivningen, som har en strafferamme på to års fengsel og bøter på inntil 30.000 euro.

På mange måter kan en også si at det er det nyliberale arbeidslivet som står på tiltalebenken, for forskning tyder på at FTs ledelseskultur og profittmaksimering er symptomatiske for globale trender.

France Télécom (kjent under navnet Orange fra 2013) var opprinnelig en statlig bedrift, på lik linje med det norske Televerket. Det franske televerket var en suksesshistorie med et velfungerende telenett, mens de ansatte hadde status som funksjonærer, og dermed gunstige og trygge arbeidsforhold sammenliknet med privat sektor.

«Restruktureringen skulle skje gjennom å stresse arbeidstakerne til selv å søke avskjed»

Med liberaliseringen av den europeiske telekommunikasjonssektoren ble FT gradvis organisert i en mer markedsrettet retning. Selskapet ekspanderte innen Internett og mobiltelefoni, men ble slått i kne da dot.com-boblen sprakk.

I 2004 solgte den franske staten seg ned, og mistet aksjemajoriteten i selskapet. FT befant seg da i en situasjon med stor gjeld, samtidig som aksjeeierne ønsket størst mulig utbytte. I 2005 ble Didier Lombard ansatt som ny administrerende direktør, og han iverksatte et knallhardt omstruktureringsprogram som skulle få bukt med underskuddene. Programmet omfattet kutt av 22.000 arbeidsplasser på to år, omplassering av 10.000 ansatte, 6000 nyansettelser, og en økning av produktiviteten på 15 prosent.

Siden de ansatte i France Télécom hadde funksjonærstatus som offentlig ansatte i det tidligere statseide selskapet, var det vanskelig å gjennomføre stillingskuttene. Ifølge fagforeningene ble det derfor innført en systematisk politikk for å gjøre arbeidshverdagen så ubehagelig at folk til slutt ikke skulle se noen annen utvei enn å si opp. Restruktureringen skulle altså skje gjennom å stresse arbeidstakerne til selv å søke avskjed, og mange ansatte ble pålagt arbeidsoppgaver med lavere ansvar, eller skifte av arbeidsplass, og dermed betydelig økning i reisetid.

Mange opplevde også at en økende markedsorientering ga et brudd med de tradisjonelle verdiene i bedriften. Ledelseskulturen var også lite ydmyk og lyttende, og spesielt ble direktøren Didier Lombard notorisk kjent for sin aggressive lederstil, som da han i 2006 uttalte at «Jeg skal gjennomføre disse avgangene koste hva det koste vil, enten det blir gjennom vinduet eller døren».

Resultatet ble en bedriftskultur preget av stress og utrygghet, ifølge både fagforeningene og uavhengige rapporter.

Lombards utsagn om «vinduet eller døren» skulle imidlertid få en tragisk gjenklang i årene som fulgte, da en rekke selvmord og selvmordsforsøk fant sted blant FTs ansatte i perioden 2006–2011. Det er uenighet om antallet, men det anslås vanligvis at det skjedde 60 selvmord i løpet av denne perioden. En rekke av selvmordene fant sted på arbeidsplassen, mens andre etterlot selvmordsbrev hvor arbeidsforholdene ble oppgitt som direkte årsak.

Fagforeningene mente at selvmordene måtte sees i sammenheng med det stressende arbeidsmiljøet og en ledelseskultur preget av frykt, mens representanter for FT særlig i begynnelsen hevdet at det dreide seg om isolerte enkelttilfeller som ikke nødvendigvis hadde noen sammenheng med arbeidsplassen. Med andre ord sto to tolkninger av hendelsene mot hverandre.

Også pressen var usikker på hvordan selvmordene hos FT skulle tolkes. Selvmord blant ansatte i store selskaper var ikke noe nytt i Frankrike, men omfanget i FT gjorde at man måtte tenke nytt om forholdet mellom selvmord og arbeidsliv. Språkforskeren Alain Rabatel har undersøkt mediedekningen av selvmordene hos FT, og mener den har ført til en større offentlig bevissthet om arbeidslivets bidrag til selvmord, og til stress og psykiske lidelser generelt.

Mens dekningen i begynnelsen var preget av en psykologiserende forståelse av selvmord («et selvmord har aldri bare én årsak»), og fagforeningene og bedriftsledelsen sto steilt mot hverandre, ble dekningen etter hvert mer nyansert, og ga større rom for eksperter innen arbeidsmedisin samt ansatte i FT. Dette gjorde at forståelsen av at selvmordene var direkte relatert til omstruktureringen og den negative ledelseskulturen i FT etter hvert vant fram. Fra å analysere selvmordene som isolerte enkelttilfeller, gikk man til å forstå dem som et alvorlig samfunnsproblem, et resultat av mobbing og jobbstress, men også av et nyliberalt arbeidsliv hvor markedslogikken ble viktigere enn jobbtrygghet og fagstolthet. Gradvis tok FT problemet mer på alvor, de lanserte nye initiativer for å bedre arbeidsforholdene, og la omstruktureringsplanene på is. Lombard gikk også av som CEO.

Selv om debattene i etterkant i stor grad tyder på at bedriftskulturen var problematisk, har det selvsagt vært uenighet om, og i hvilken grad, dette var direkte utløsende for selvmordene. Det er også uenighet om hvorvidt nedbemanningen kun var veiledende, eller om den skulle gjennomføres for enhver pris. I tillegg gjenstår selvsagt spørsmålet om ledelsen kan stilles ansvarlig når de aldri hadde direkte kontakt med ofrene i saken.

Ti år etter er det uansett klart at tidligere direktør Lombard og seks andre kolleger fra ledelsen må møte for retten. Påtalemyndigheten i Paris har i sommer sendt saken videre til behandling i tingretten i Paris, hvor den ventes å komme opp våren 2019. Fagforeningen CFE-CGC er sivil part i saken, og ønsket at FT skulle tiltales for uaktsomt drap, siden de mener at tiltalen for mobbing blir for svak etter de mange selvmordene. Fagforeningen Sud, som brakte saken inn for retten da selvmordene skjedde, sier de vil fortsette å kjempe mot finanslogikken i sin ekstreme form, som de mener ligger til grunn for tragediene. Selv om utfallet er usikkert, er det uansett sikkert at saken vil bli historisk når selskapets ansvar prøves i retten.

Forskning viser at Frankrike står i en særstilling hva angår arbeidsrelaterte selvmord, både når det gjelder omfang, men også gjennom pressedekning og som gjenstand for omfattende politiske og juridiske stridigheter. I tillegg er de økonomiske forholdene vanskelige for folk flest, som vi har fått kraftig demonstrert gjennom høstens protester; et tydelig uttrykk for at mange sliter med å få pengene til å strekke til.

Frankrike har ennå ikke kommet seg på beina etter finanskrisen, og sliter med en vedvarende høy arbeidsløshet, særlig blant unge. I en slik situasjon er det selvsagt ikke gitt at man bare kan bytte jobb dersom arbeidsforholdene blir ulevelige.

Det er derfor flere grunner til at den franske historien ikke nødvendigvis er direkte overførbar til vår egen situasjon. Likevel gir den grunn til ettertanke; hva har skjedd med vårt eget arbeidsliv under dette hamskiftet? Språkforskeren Alain Rabatel viste hvordan det offentlige ordskiftet forandret forståelsen av stresset og lidelsen hos de teleansatte, fra å være en privatsak til å være resultatet av et utstøtende arbeidsliv. Og selv om selvmord åpenbart er et komplekst fenomen hvor årsaksforholdene kan være mangfoldige, tyder forskning på at også ledelseskulturen og den tøffe omorganiseringen til FT kan ha bidratt.

Det blir vi forhåpentligvis klokere på snart, for selv om det er direktør Lombard og hans lederkollegaer som må møte i retten, er det i realiteten hele systemet de har representert som prøves – når det nyliberale arbeidslivet nå står på tiltalebenken.