2018, igjen et popmusikkår uten de helt store albumene, bortsett fra at noen av dem var veldig lange, med mindre – selvsagt – de var uhyre korte. Perfekt for polariserende tider og symptomatisk for tolv musikkmåneder der det ble stadig mer uklart hva et album faktisk er, der det meste vi trodde vi visste virker å gå i oppløsning. Med glidende overganger fra ep-er, til mini-album, til «album», til bortimot endeløse dobbel- eller trippelplater som overgår både «Exile on Main St.», «London Calling» og «Sign o’ the Times» i lengde, om ikke i ambisjoner.