Med mitt siste knekkebrød i hånda skriver jeg denne petiten med et siste håp om en vei ut av fattigdommen. Det må sies at det er et fancy knekkebrød i en prisklasse høyere enn det jeg er vant til. Den spises dog uten pålegg. Jeg merker at om jeg sulter litt lenge av gangen, er det liksom som om hjernen min renner ut av meg. Ja, disse ordene klinger godt. Det er synd de ikke er mine. Tungen verker etter rødvin og vegetarsushi.