I anledning Forfatterforeningens 125-års jubileum ba foreningen om unnskyldning for æresrettens behandling av 17 medlemmer. Unnskyldningen hadde utgangspunkt i at foreningen i 1945 agerte som en rettsinstans og iverksatte sanksjoner og delte ut bøter som om den var en del av det norske rettsvesen.

I en kronikk i Klassekampen 4. desember viser Fløgstad, Rem og Søbye til overskrifter og uttalelser i pressen om denne saken. Jeg har ikke regien i avisoppslag, men jeg vet på hvilket grunnlag jeg på vegne av Forfatterforeningen har beklaget æresretten, og jeg vil gjenta og presisere dette grunnlaget.

I mai 1945, rett etter frigjøringen, sendte Hjemmefronten en sterk oppfordring til alle kunstnerorganisasjoner om «å slette av foreningens medlemslister enhver person som ved direkte samarbeid med okkupasjonsmakt eller nazister har forrådt Norges sak.» Det førte til opprettelsen av de såkalte æresrettene.

Forfatterforeningens vedtekter fra 1945 hjemlet eksklusjon, men det fantes ingen bestemmelse som hjemlet reaksjoner på forhold som kunne svekke foreningens anseelse.

Etter frigjøringen i 1945 vedtok imidlertid Forfatterforeningen en hjemmel for å reagere på det som skadet foreningens renomme. Hjemmelen ga ikke adgang til å gi økonomiske sanksjoner, slik man senere likevel valgte å gjøre.

Når professor i idéhistorie Jan-Erik Ebbestad Hansen hevder at forfatter Alf Larsen er en av dem som ikke fortjente Forfatterforeningens unnskyldning, er det viktig for oss å presisere at vi ikke går inn og vurderer eller rehabiliterer forfattere eller forfatterskap. Forfatterforeningens unnskyldning er prinsipiell og retter seg mot æresrettens virke, ikke mot forfatterne og deres virke.

«Det som unnskyldes er ikke det de æresdømte hadde gjort, sagt eller skrevet.»

Rem, Fløgstad og Søbye stiller spørsmål ved hvorvidt Forfatterforeningens beklagelse er prinsipiell og hevder at hvis den er det, så må beklagelsen også rette seg mot alle de 33, altså også de 16 forfatterne som var medlem av NS og som ble ekskludert. Men disse ble ikke skjønnsmessig vurdert av Forfatterforeningens æresrett, fordi dette var forfattere som hadde vært medlemmer av NS, og gjort overtredelser som tilsvarte forhold æresrettens medlemmer regnet med at det norske rettssystemet kom til å ta seg av i landssvikoppgjøret. De ble altså ikke utsatt for æresretten.

I arkivene etter kunstnerorganisasjonene er det ingen spor av vurdering av NS-medlemmenes forhold.

Rem, Fløgstad og Søbye trekker frem Rolf Jacobsen som en av de 16, men Jacobsen (som var NS-medlem, ble arrestert i mai 1945 og dømt til 3,5 år straffarbeid) meldte seg selv ut av Forfatterforeningen.

De medlemmene Forfatterforeningen har bedt om unnskyldning, er de 17 æresretten gjorde en uhjemlet skjønnsmessig vurdering av. De 17 forfatterne er medlemmer som opplevde at Forfatterforeningen, gjennom æresretten, vurderte og opptrådte som rettsinstans.

Det som unnskyldes er ikke det de æresdømte hadde gjort, sagt eller skrevet, men den manglende rettssikkerhet som foreningens æresrett ga. En av straffene som ble utmålt var innskrenkning av ytrings- og publiseringsfrihet, et tiltak som kjennetegnet det NS-regimet som mange kjempet mot. At Forfatterforeningen begrenser denne retten er særs skjerpende. Da Jens Bjørneboe ble medlem noen år senere, uttalte han at dommene var «et brudd mot selve broderligheten innen vår fag (…) og dertil innebærer holdningen den groveste krenkelse av ytringsfrihet»

Forfatterforeningen skulle ikke den gangen ha opptrådt som en selvoppnevnt rettsinstans, men vi kan i ettertid be om unnskyldning og innrømme at dette var en feilaktig praksis som vi håper at vi aldri gjentar.