Hva regjeringen kan lære av årets fredspris

Martha Maria Enger, masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo

I går ble fredsprisen delt ut til Nadia Murad og Denis Mukwege, som på hver sin måte har kjempet mot seksualisert vold mot kvinner i krig og konflikt. Murad er offeret som nektet å tie. I 2014 ble hun kidnappet av IS og utsatt for tortur og gjentatte seksuelle overgrep. Mukwege har gjennom sitt virke som lege på Panzi-hospitalet i Øst-Kongo behandlet titusenvis av kvinner som har blitt utsatt for voldtekt i krig. Med årets fredspris erkjennes det for første gang at helse- og rehabiliteringsarbeid er en del av fredsarbeidet. Under utdelingen uttalte Nobelkomiteens leder, Berit Reiss-Andersen, at det overordnede målet med prisen var at både nasjoner og det internasjonale samfunnet skulle ta ansvar for å bekjempe seksuelle overgrep. Prisen sender altså et tydelig signal om at denne formen for rehabiliteringsarbeid ikke kun skal være drevet av ildsjeler og private aktører.

Den norske regjeringen tar ikke dette ansvaret alvorlig nok. Hvert år kommer det flyktninger og asylsøkere som har vært utsatt for traumer, herunder også seksuell vold og tortur, men de blir ikke møtt med et spesifikt rehabiliteringstilbud. Diskusjonen her hjemme har stort sett handlet om hvor mange flyktninger Norge bør ta imot, men det har vært forunderlig stille rundt ansvaret staten har for å gi tilstrekkelig hjelp til de som kommer.

At flyktninger og asylsøkere ikke blir møtt med et spesifikt rehabiliteringstilbud i Norge kan være et brudd på FNs torturkonvensjon – som Norge har ratifisert og forpliktet seg til. Torturkonvensjonen stadfester i sin artikkel 14 at «Enhver konvensjonspart skal i sitt rettssystem sikre at offeret for en torturhandling får oppreisning og har en rett til rettferdig og rimelig erstatning som kan håndheves, herunder midler for en så fullstendig rehabilitering som mulig (…)» (min kursivering). Men i dag finnes det ikke et nasjonalt behandlingssenter som tilbyr organisert behandling og rehabilitering til flyktninger med traumer.

I oktober ble menneskerettighetspsykolog Nora Sveaass tildelt Akademikerprisen for sitt arbeid med flyktninger, torturofre og mennesker utsatt for overgrep. Sveaass etterlyste to helt konkrete tiltak fra helsemyndighetene: Et system for identifisering av psykiske problemer ved flyktningens ankomst, inkludert om de har vært utsatt for tortur, og et bedre system for tverrfaglig behandling av torturofre.

I regjeringens strategi for god psykisk helse 2017–2022, «Mestre hele livet», står det skrevet at psykisk helse skal være en likeverdig del av folkehelsearbeidet. Strategien nevner psykiske plager og lidelser blant flyktninger og innvandrere, og konkluderer med at flyktninger har en betydelig høyere forekomst av psykiske lidelser enn den øvrige delen av befolkningen. Derfor bør dette være et av helsemyndighetenes viktigste satsingsområder.

For en flyktning forsvinner ikke de psykiske lidelsene og traumene idet de ankommer et trygt land. Det er på mange måter først da arbeidet kan starte. Årets fredspris er en bevisstgjøring på hvor viktig rehabiliteringsarbeidet er. Regjeringen har nå en ypperlig mulighet til å være seg sitt ansvar bevisst.

martha.m.enger@gmail.com

DebattAsylpolitikk

Skjer det noe, KrF?

Arve Danielsen, styreleder Stiftelsen SANA

Jeg har de siste fem årene arbeidet med flyktning- og asylsaker, og har sett dagens politikk i praksis. En urovekkende oppdagelse. Vi gjorde en gjennomgang av asylpolitikken i 2015, og dokumenterte at den hindret en god integrering, skaper tapere, og i verste fall, menneskelige tragedier. Utfordringene er mange, men noen stikkord:

Kraftig reduksjon i norskundervisning.
Bortfall av rett til arbeid og utdanning i 2009 som hindrer den enkelte i å forsørge seg selv
Kraftig reduksjon i de økonomiske støtteordningene i ventefasen (i dag 1950–2500 kroner i måneden for enslige).

Drift av mottak styres primært av økonomi og gir ofte dårlige rammebetingelser for den enkelte. Eksempelvis skal det lukkes seks mottak på nyåret, som berører over 800 mennesker. Det pågår samtidig en utredning om norsk mottakstruktur. En utsettelse ville skapt ro.
Mange sliter med psykisk helse, men det er begrenset tilbud.
Uforutsigbar saksbehandling: en i familien får opphold – en annen ikke.
Dårlig kommunikasjon mellom sentrale aktører som UDI og IMDI. Dagens opplegg oppleves tilfeldig.

Mitt spørsmål er: Hva vil KrF gjøre med flyktning- og asylpolitikken i de kommende regjeringsforhandlingene? Innholdet og konsekvensene i dagens politikk er jevnlig tatt opp med KrF sin stortingsgruppe siden 2015, uten at ting har blitt bedre. I februar i år hadde jeg et svært konstruktivt møte med Knut Arild Hareide, hvor han forbilledlig erkjente sin manglende kunnskap og var tydelig på at han og partiet skulle sette fokus på dette framover.

Det er rent mye vann i havet siden da, men fokus på flyktning- og asylpolitikk ser ikke ut til å være styrket hos KrF. I Politisk Kvarter 9. oktober viste stortingsrepresentant Geir Bekkevold manglende kunnskap om de utfordringer som dagens politikk gir, og som forplanter seg inn i integreringen.

Jeg ser meg da nødt til å gå ut offentlig, i håp om at KrF vil tilegne seg nødvendig kunnskap innenfor flyktning- og asylpolitikk og bidra til en ny retning hvor partiets slagord om menneskeverd og nestekjærlighet er synlige.

DebattAndre verdenskrig

Vi er ikke en rettsinstans

Heidi Marie Kriznik, leder av Den norske Forfatterforening

I anledning Forfatterforeningens 125-års jubileum ba foreningen om unnskyldning for æresrettens behandling av 17 medlemmer. Unnskyldningen hadde utgangspunkt i at foreningen i 1945 agerte som en rettsinstans og iverksatte sanksjoner og delte ut bøter som om den var en del av det norske rettsvesen.

I en kronikk i Klassekampen 4. desember viser Fløgstad, Rem og Søbye til overskrifter og uttalelser i pressen om denne saken. Jeg har ikke regien i avisoppslag, men jeg vet på hvilket grunnlag jeg på vegne av Forfatterforeningen har beklaget æresretten, og jeg vil gjenta og presisere dette grunnlaget.

I mai 1945, rett etter frigjøringen, sendte Hjemmefronten en sterk oppfordring til alle kunstnerorganisasjoner om «å slette av foreningens medlemslister enhver person som ved direkte samarbeid med okkupasjonsmakt eller nazister har forrådt Norges sak.» Det førte til opprettelsen av de såkalte æresrettene.

Forfatterforeningens vedtekter fra 1945 hjemlet eksklusjon, men det fantes ingen bestemmelse som hjemlet reaksjoner på forhold som kunne svekke foreningens anseelse.

Etter frigjøringen i 1945 vedtok imidlertid Forfatterforeningen en hjemmel for å reagere på det som skadet foreningens renomme. Hjemmelen ga ikke adgang til å gi økonomiske sanksjoner, slik man senere likevel valgte å gjøre.

Når professor i idéhistorie Jan-Erik Ebbestad Hansen hevder at forfatter Alf Larsen er en av dem som ikke fortjente Forfatterforeningens unnskyldning, er det viktig for oss å presisere at vi ikke går inn og vurderer eller rehabiliterer forfattere eller forfatterskap. Forfatterforeningens unnskyldning er prinsipiell og retter seg mot æresrettens virke, ikke mot forfatterne og deres virke.

«Det som unnskyldes er ikke det de æresdømte hadde gjort, sagt eller skrevet.»

Rem, Fløgstad og Søbye stiller spørsmål ved hvorvidt Forfatterforeningens beklagelse er prinsipiell og hevder at hvis den er det, så må beklagelsen også rette seg mot alle de 33, altså også de 16 forfatterne som var medlem av NS og som ble ekskludert. Men disse ble ikke skjønnsmessig vurdert av Forfatterforeningens æresrett, fordi dette var forfattere som hadde vært medlemmer av NS, og gjort overtredelser som tilsvarte forhold æresrettens medlemmer regnet med at det norske rettssystemet kom til å ta seg av i landssvikoppgjøret. De ble altså ikke utsatt for æresretten.

I arkivene etter kunstnerorganisasjonene er det ingen spor av vurdering av NS-medlemmenes forhold.

Rem, Fløgstad og Søbye trekker frem Rolf Jacobsen som en av de 16, men Jacobsen (som var NS-medlem, ble arrestert i mai 1945 og dømt til 3,5 år straffarbeid) meldte seg selv ut av Forfatterforeningen.

De medlemmene Forfatterforeningen har bedt om unnskyldning, er de 17 æresretten gjorde en uhjemlet skjønnsmessig vurdering av. De 17 forfatterne er medlemmer som opplevde at Forfatterforeningen, gjennom æresretten, vurderte og opptrådte som rettsinstans.

Det som unnskyldes er ikke det de æresdømte hadde gjort, sagt eller skrevet, men den manglende rettssikkerhet som foreningens æresrett ga. En av straffene som ble utmålt var innskrenkning av ytrings- og publiseringsfrihet, et tiltak som kjennetegnet det NS-regimet som mange kjempet mot. At Forfatterforeningen begrenser denne retten er særs skjerpende. Da Jens Bjørneboe ble medlem noen år senere, uttalte han at dommene var «et brudd mot selve broderligheten innen vår fag (…) og dertil innebærer holdningen den groveste krenkelse av ytringsfrihet»

Forfatterforeningen skulle ikke den gangen ha opptrådt som en selvoppnevnt rettsinstans, men vi kan i ettertid be om unnskyldning og innrømme at dette var en feilaktig praksis som vi håper at vi aldri gjentar.

lederen@forfatterforeningen.no