Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Anmeldelse

Kjærlighetssorg

Blues: Fargebruken hos Maggie Nelson kan minne om Jon Fosse, hvor grønt og blått måler opp ytterpunkter i menneskelivet.

Tom Egil Hverven

I DET BLÅ: «Borgøya» av Lars Hertervig inspirerte Jon Fosse til å skrive «Melancholia I–II» (1995–96). Romanen er et fremragende norsk eksempel på slike blå stemninger som Maggie Nelson undersøker. ILLUSTRASJON: «BORGØYA» (1867), 8OLJE PÅ LERRET, AV LARS HERTERVIG, NASJONALMUSEETS SAMLING Jacques Lathion

Maggie Nelson

I blått

Litteratur

Oversatt av Anne Arneberg

Pelikanen 2018, 94 sider

Den amerikanske forfatteren Maggie Nelson fikk velfortjent oppmerksomhet for boka «Argonautene» (2015, på norsk i 2017). I en særegen, fragmentarisk blanding av filosofi, poesi og selvbiografi utvidet Nelsons bøker essaysjangeren. Hun skrev den gangen mesterlig om kjønn og familie – i samliv med en transperson.

«I blått» er en tidligere utgivelse, fra 2009. Formmessig ligner den «Argonautene», men boka er tynnere og emnet snevrere: De 240 nummererte fragmentene dreier seg om ordet «blått», i mange varianter, med vekt på melankoli og blues.

Maggie Nelson er forelsket i fargen blå, som om den er «Guds fingeravtrykk», skriver hun. Men jeget i boka har minimal affinitet til religiøs tro. Det blå er forbundet med noe langt mer kjødelig; mange av tekstene dreier seg om forelskelse, sex – eller savnet når forelskelsen tar slutt. Alt framstilles i suggestive fragmenter, tidvis henvendt til et anonymt «du», ikke uten en viss humor:

«En av de siste gangene du kom til meg, hadde du på deg en blekblå kortermet skjorte. Jeg tok på meg denne for din skyld, sa du. Den ettermiddagen knullet vi seks timer i strekk, noe som ikke høres helt sannsynlig ut, men det var det klokken viste. Vi slo tiden i hjel. Du var på vei til et sted ved havet, en by med mye blått, der du skulle tilbringe en uke med den andre kvinnen du var forelsket i, den kvinnen du er sammen med nå. Jeg er forelsket i dere begge på to helt forskjellige måter, sa du. Det virket uklokt å fundere videre på den påstanden.»

Nelson kan ved bruk av vår tids populærmusikk, for eksempel Leonard Cohens «Famous Blue Raincoat», ytterligere blottlegge farger i et trekantforhold. Og en forfatter som Goethe er passende nok representert ved både fargelæren og romanen om unge Werthers lidelser, kledd i en blå frakk da han tok livet av seg, i kjærlighetssorg.

Selv om de selvbiografiske fragmentene ikke kommer helt opp mot intensiteten i «Argonautene», refererer «I blått» til et vell av gode tekster. Nelson benytter den kristne mystikeren Dionysios Areopagiten til å beskrive hvordan fargen minner om menneskets grunnleggende uvitenhet, særlig om Gud, fordi «himmelens blåfarge er avhengig av mørket i det tomme rommet bakenfor». Hun gir nærmest opp å forstå mystikkens paradokser, men fascineres av blåfargen i ikoniske framstillinger av «det blendende mørket».

For egen del assosierer jeg til Jon Fosse. Der Nelson av gode grunner går til Goethe og Wittgensteins fargeteori, går Fosse i ulike tekster til Hölderlin og Heidegger. Friedrich Hölderlins dikt «I vakkert blått» danner bakgrunnen for Martin Heideggers essay «… poetisk bor mennesket …», der den tyske filosofen blant annet diskuterer fargebruk i poesiens språk. Enten det skjer i Fosses dikt eller Nelsons fragmenter, kan man med Heidegger si at poesien utgjør en slags oppmåling av verden, der blåfargen, ved å antyde himmelens hvelving, utgjør horisonten.

Påfallende er det hvordan fargen hos Fosse, temmelig likt Nelson, kan knyttes til noe høyst kjødelig, rett ut sædsprutende, for eksempel i den tidlige diktsamlingen «Engel med vatn i augene». Likevel, Fosse forbinder blåfargen med høyst åndelige fenomener i seinere diktsamlinger. Grønt og blått angir bevegelige grunnstemninger i diktene, for eksempel i «Den døde guden»:

[…]

På krossen døydde livet

døydde døden Ein gjennom-

siktig grønleik

spreier seg frå den døde guden

som ein blå dis

av liv forvandla i død

At blå stemninger går igjen i malerkunst, musikk og diktning, er knapt noen ny oppdagelse. Men Maggie Nelsons bok utvider kunnskapen om blått, ikke minst med referanse til en amerikansk abstrakt ekspresjonist som Joan Mitchell. Her kommer en norsk gjendiktning til kort. Mitchells kunst bidrar til den komplekse betydningen av bokas amerikanske tittel, «Bluets». Nelsons favorittmaleri heter «Les Bluets», fransk for kornblomster. Dermed vender hun igjen blikket indirekte mot det som vokser på jorden, det grønne. Mot slutten av boka heter det ganske enkelt:

«Slutt å motarbeide verden, sa jeg til meg selv. Elsk den du er sammen med. Elsk fargen grønn. Men jeg elsket ikke det grønne […]. Det eneste jeg kan si er at jeg holdt det ut.»

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Anmeldelse

Til pumpene!

Politikk: Ingrid Grønli Åms bok om Frankrike og EU er kunnskapsrik, men mangler tydelig retning.

Sandra Lillebø

Ingrid Grønli Åm

Hjelp, vi er i EU! Den franske venstresidas uløste dilemma

Litteratur

Forlaget Manifest 2018, 206 sider

Det er mulig jeg er treig, men det var først med den franske aksjonen mot økte drivstoffavgifter, de såkalte gule vestene, at jeg virkelig begynte å reflektere over hvorfor nettopp bensinpriser i mange år har vært en så drivende sak for Fremskrittspartiet. Få andre steder enn ved bensinpumpen blir man minnet så konkret på at penger betyr makt og frihet. Om man har råd til å tanke for to hundre eller for seks hundre kroner avgjør hvor langt man kan komme seg. Og jo høyere literpris, jo kortere avstand. Å gjøre slike utregninger er ikke en akademisk øvelse – under aksjonene fra de gule vestene har man kunnet lese flere reportasjer om vanlige franske arbeidsfolk som kan fylle for tjuefem eller tretti euro i uka. For dem betyr en ti prosents økning i drivstoffprisen forskjellen på å kunne besøke slektninger en søndagsettermiddag eller å måtte bli hjemme.

Utgivelsen av Ingrid Grønli Åms kunnskapsrike bok «Hjelp, vi er i EU!» er usedvanlig godt timet. Selv om man med en litt ond tunge kan hevde at det er lettere å treffe en fransk politisk krise enn å bomme på den, viser dagens fastlåste situasjon tydeligere enn mange tidligere konflikter de store motsetningene mellom småfolket og eliten, eller regionene og hovedstaden.

INNBLIKK: Ingrid Grønli Åms bok er grundig og nøktern, men forfatteren forblir litt i bakgrunnen. FOTO: JOHN TRYGVE TOLLEFSEN John Trygve Tollefsen

«Hjelp, vi er i EU!» er gitt ut i Forlaget Manifests serie om radikale bevegelser, men der de tidligere utgivelsene konsentrerer seg om enten partier (Syriza, Podemos, Enhedslisten) eller personer (Jeremy Corbyn, Bernie Sanders), er Åms bok viet en problemstilling, nemlig hvordan EUs utvikling har gjort livet vanskelig for politikere med andre ambisjoner enn markedstilpasning. I denne fortellingen er La France Insoumise, bevegelsen som nesten førte den radikale Jean-Luc Mélenchon til andre runde i fjorårets presidentvalg, henvist til en viktig, men slett ikke enerådende rolle.

Åm starter sin fortelling i 1981, det året François Mitterrand kommer til makten som den første sosialistiske presidenten i den femte republikken. Forventningene var skyhøye, men det gikk bare kort tid før de mest radikale prosjektene ble ofret til fordel for deltakelse i det europeiske valutasamarbeidet. Og her ble tonen satt. Radikale bevegelser er nødvendige når makten skal erobres, men gjerne de første som ofres når den skal beholdes.

«Der forfatteren selv trer frem, er hun journalistisk nøyaktig og analytisk god.»

Åms historiske gjennomgang er grundig, og boka tegner et nyttig bakteppe for den som er ute etter bedre å forstå Frankrikes forhold til EU. Som leser blir man likevel til tider frustrert, når teksten på en underlig måte oppleves som både svært detaljert og samtidig litt overfladisk. Det kan være fordi forfatteren ikke helt har bestemt seg for hvilket grep hun skal ta for å skrive ut den kunnskapen hun opplagt har, men det kan også være fordi hun vegrer seg for selv å ta noe særlig plass. Ambisjonen er muligens å legge frem saksforholdene på en nøktern måte – en tilnærming jeg har sympati for – men som leser får man dermed også mindre innsikt i hva som egentlig står på spill. Vi får for eksempel vite mye om hvilke konflikter som finnes mellom muligheten for nasjonale og strategiske investeringer på den ene siden, og EU-kravet om maksimum tre prosent budsjettunderskudd på den andre – men hvorfor disse konfliktene har oppstått, og hva de egentlig består i, forblir ganske uklart. De gangene forfatteren selv trer frem og fører ordet, er hun både journalistisk nøyaktig og analytisk god, så hvorfor ikke gjøre det oftere?

Også mangelen på beskrivelser og analyser fra bakkeplan er et stort savn. Skal man tro takkelisten bakerst i boka, har Åm tilbragt mengder med tid både i Frankrike og med medlemmer av La France Insoumise, men denne tilstedeværelsen mangler nesten helt i teksten. I stedet hviler den i overveldende grad på gjengivelser og synteser av uttalelser som er gitt til franske medier (eller skrevet i en av de mange politiske debattbøkene som gis ut i Frankrike). Fokuset forblir dermed på det politiske spillet og prosessene bak avgjørelsene, og lite på hva det spilles om, og jeg sitter igjen med en sterk følelse av at forfatteren godt vet hvordan det ser ut på innsiden av Frankrike og La France Insoumise, men at jeg som leser blir stående på utsiden og se inn ei dør som står litt på gløtt.

bokmagasinet@klassekampen.no

Anmeldelse

Mørke greiner

Fakta og fiksjon: Frobenius problematiserer voldens tiltrekningskraft i sin Kongo-roman.

Bjarne Robberstad

REKONSTRUERER: Forfatteren i «Kongonotatene» forfølger sporene i Kongo-saken.FOTO: MORTEN RØYR Morten Røyr / Klassekampen

Nikolaj Frobenius

Kongonotatene

Litteratur

Gyldendal 2018, 302 sider

«Å gjøre virkelige mennesker om til karakterer i en fiksjonsfortelling er en øvelse i alkymi, en upålitelig, tvilsom praksis.» Denne selvrefererende betraktningen gjør hovedpersonen i Nikolaj Frobenius’ «Kongonotatene» seg, mens han strever med å utarbeide et filmmanus om Tjostolv Moland og Joshua French.

Frobenius ble opprinnelig selv hyrt inn for å skrive manuset til kinoaktuelle «Mordene i Kongo», men brøt med produksjonsselskapet da han følte at filmen ble for ukritisk, og har i stedet levert sin egen alkymistiske øvelse i form av en roman der fiksjon og sannhet blandes på flere ulike nivåer.

Boka følger en ung forfatter som er fanget mellom flere motstridende krav: En filmprodusent som ønsker en «tydelig filmfortelling» hentet ut fra en kompleks og ugjennomtrengelig sak. En kjæreste som oppmuntrer ham til å dra til Kongo, men som vil at han skal vende tilbake fysisk og psykisk intakt. Og fangene Moland og French som ønsker å formidle historien sin, men kun på sine egne premisser.

«Frobenius løfter forvirringa og tvilen opp som sentrale temaer.»

Rammehistorien med forfatteren gir leserne en effektiv inngang til sakskomplekset, der han lander i Kinshasa og oppsøker de dødsdømte i Ndolo-fengselet: French, som hevder krig er «del av det menneskelige grunnvilkår» og insisterer på å omtale seg selv som «voldsmann» og få aksept for det. Og den mer gåtefulle Moland, som kanskje mest av alt er tydelig på sin avvisning av Norge, der innbyggerne er hjernevasket til å tro på en «eventyrhistorie hvor alle mennesker var snille på bunnen.» Samtidig satser de to på at «Norge får oss hjem».

Innimellom jegpersonens jobb med research, drar Frobenius oss inn i det ytre dramaet som førte Moland og French til cella, gjennom innskutte, suggererende snutter fra en filmsynopsis. Her er fungerer romanformen godt, fordi en rekonstruksjon uansett vil kreve fantasiens hjelp. Men det gjør oss, i likhet med hundretalls av nyhetsartikler, tre tidligere bøker og nå en film, like lite kloke på det grunnleggende motivet: Hva skulle de i Kongo, hva var oppdraget deres?

I fengselet får den unge forfatteren med seg noen lapper i en fyrstikkeske, der fangene har notert: «Vi hadde vært tre turer i Kongo før vi dro inn i 2009.» Og: «Det var politisk. Alt sammen. Vi jobbet for noen.» Forfatteren tester ut flere teorier, deriblant om de var på oppdrag for opprørsgruppa CNDP og krigsherren Laurent Nkunda, noe som har blitt stående som sentralt i filmen. Men hvorfor denne oppdragsgiveren?

Forfatteren forfølger sporet og ser på om det finnes en grumsete ideologisk forbindelse, men kommer ikke med noe entydig svar. Heller ikke på om de endte opp med å drepe sjåføren Abedi Kosongo eller om de ble lurt i en felle. I stedet løfter han forvirringa og tvilen opp som sentrale temaer: «Jeg hadde lovet meg selv ikke å bli en nikkedokke, men bare ved å være forfatteren for en tekst som anså leiesoldatenes historie som interessant nok til å bli skrevet, lot jeg meg spille på, som et instrument.»

Med hovedpersonens reise inn og ut av Kongo, både diskuterer og skriver Frobenius seg opp mot Joseph Conrads «Mørkets hjerte». Der fortelleren Marlow i Conrads klassiker trollbinder sine sjømannskollegaer med beretningen om jakten på elfenbeinshandleren Kurtz, drømmer jegpersonen i «Kongonotatene» om å finne den forløsende ideen som skal lyse opp en framtidig film, vår tids leirbål for eventyrfortellinger. Men der Marlow ender sin beretning med en enigmatisk dialog, for deretter å ta fatt på sine egentlige forpliktelser, forsvinner Frobenius’ unge forfatter inn i et introspektivt sluk.

I rammefortellingen vekker møtet med Moland og French vonde minner om egen voldelig atferd fra ungdommen, og stadig nye kiler hamres inn mellom ham og filmprosjektet, kjæresten og følelsen av å ha en retning i livet. Dette er både bokas svakhet og styrke. På den ene siden slår «alkymien» ved å skrive de virkelige personene inn i fiksjonen tilbake på forfatteren, ved at jegpersonens narrativ aldri klarer å toppe fangenes egen historie. På den andre siden gir den ham mulighet til å se litt mer kritisk på en sak der sannheten ser ut til å ha forsvunnet for godt. Gjennom «Kongonotatene» spør Frobenius om hva som trekker oss mot uløselige knuter, vold og mørke, og utfordrer samtidig den svært menneskelige, men samtidig håpløse, ideen om «den tydelige fortellingen».

bokmagasinet@klassekampen.no