Mørke greiner

Fakta og fiksjon: Frobenius problematiserer voldens tiltrekningskraft i sin Kongo-roman.

Bjarne Robberstad

REKONSTRUERER: Forfatteren i «Kongonotatene» forfølger sporene i Kongo-saken.FOTO: MORTEN RØYR Morten Røyr / Klassekampen

Nikolaj Frobenius

Kongonotatene

Litteratur

Gyldendal 2018, 302 sider

«Å gjøre virkelige mennesker om til karakterer i en fiksjonsfortelling er en øvelse i alkymi, en upålitelig, tvilsom praksis.» Denne selvrefererende betraktningen gjør hovedpersonen i Nikolaj Frobenius’ «Kongonotatene» seg, mens han strever med å utarbeide et filmmanus om Tjostolv Moland og Joshua French.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Kommentar

Nye lesebriller

Litteraturdebattene bringer ikke klare svar, men de kaster nytt lys over lesningene.

Bjørn Ivar Fyksen

LESNING: Nyttig redskap

Oppunder jul hvert år arrangerer Norsk kritikerlag en panelsamtale for å diskutere bokåret. På årets arrangement på Litteraturhuset i Oslo på onsdag hadde de gjort en vri: I stedet for en diskusjon om årets beste bøker (eventuelle store skuffelser) dreide samtalen seg om årets mange etikkdiskusjoner i det litterære feltet: de etiske spørsmålene omkring den såkalte virkelighetslitteraturen, selvsagt, men også om hvorvidt både den debatten og metoo-bevegelsen har endret måten vi leser bøker på. Ser vi for eksempel Nabokovs «Lolita» i et nytt lys nå?

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Anmeldelse

Noko kjem til å kome

Lengsel: Sjølve språket sansar der «Kuk og hjarta» er på sit beste.

Kristina Leganger Iversen

Heidi-Anett Haugen

Kuk og hjarta

Litteratur

Flamme forlag 2018, 128 sider

Det er så herleg å lese opninga til «Kuk og hjarte», debutromanen til Heidi-Anett Haugen. Første setning, som også er det første kortprosastykket i denne punktromanen, lyder: «Eg kjem til å masturbera mykje framover, her på rommet mitt, på madrassen min på golvet, fordi eg er så lykkeleg.» Ja!, tenkjer eg, endeleg! Ikkje berre denne første setninga, men heile den første delen «Eg kjem» er vigde skildringar av god og gledefylt sex. Ikkje skummel eller farleg, ikkje trugande eller ubehageleg. Men tett innpå, utprøvande, søkande, ung sex, mellom to som vil kvarandre vel. Kor ofte les vi om kvinner som har sex slik? Eg tenkjer på Alma i «Få meg på for faen» av Olaug Nilssen, berre at her er eg-et blitt vaksen. Ho treng ikkje ringe til sextelefonar eller å bli stigmatisert. Eller?

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn