Dyrene i Afrika

Bjørn Vassnes

MER MANGFOLD: I før-menneskelig tid fantes det åtte sjiraffarter. Her et medlem av den eneste gjenværende varianten ved Lake Oloidien i Kenya. FOTO: CARL DE SOUZA, AFP/NTB SCANPIX CARL DE SOUZA

Før mennesket dukket opp, var dyrelivet i de fleste verdensdelene mer mangfoldig, med flere store arter av både planteetere og rovdyr. Men arter som mammuter og sabeltanntigre finnes nå kun som fossiler. I noen av verdensdelene, som Nord-Amerika og Australia, har denne nedgangen blitt koblet til menneskers inntog, selv om også klimaendringer kan ha spilt inn.

Men hva med Afrika, der det fremdeles lever mange store dyrearter? Også her har det vært en reduksjon. Da vår «stammor» Lucy levde for vel tre millioner år siden, kunne hun treffe på flere arter sjiraffer, elefanter (og kanskje til og med andre arter av Australopithecus). I dag er det stort kun en art av hver av de store dyrene igjen – og en art mennesker.

Er vi frikjent?

Hvorfor ble artsmangfoldet redusert? Var det også her menneskene (eller våre forløpere) som hadde skylden? I en ny studie publisert i Science mener en gruppe forskere ledet av Tyler Faith, University of Utah, å kunne frikjenne oss. De dokumenterer at nedgangen begynte lenge før våre forgjengere tok i bruk våpen og kunne drive jakt eller slakte dyreskrotter, allerede for 4,6 millioner år siden. De første jegerne i Homo-linjen var sannsynligvis Homo erectus, og de dukket først opp for knappe to millioner år siden. (De første redskapsbrukerne, Homo habilis og eventuelle tidligere arter, levde i hovedsak av åtsler og plantekost).

Mindre skog

Årsaken var heller at vegetasjonen endret seg: Fordi CO2-innholdet i atmosfæren minket, ble det mer gress, og mindre skog. Dette gjorde det vanskeligere for flere av de store planteeterne, som hadde spesialisert seg på å spise fra trær. Og da flere av planteterne fikk problemer, fikk dette ringvirkninger oppover i næringskjeden: Det var nemlig mange rovdyr som hadde spesialisert seg på disse megaherbivorene. Forskerne fant til sammen 28 artslinjer som døde ut.

Da menneskene dukket opp, med sine våpen og teknikker for å skaffe seg kjøtt, var dyrelivet med andre ord allerede endret på de afrikanske savannene. Dette har forskerne funnet ut ved å samle og analysere store mengder fossilfunn fra de siste syv millioner årene.

viten@klassekampen.no

Kronikk

Et nytt håp for Palestina?

Tilsynelatende er alt mørkt for palestinerne – men under overflaten syder nye strategier og allianser.

Peder Martin Lysestøl, sosialøkonom

DEN NYE INTIFADAEN: Et nytt palestinsk grasrotopprør og fremtidige allianser med det nye Syria vil kunne gi Israel problemer med å holde fortet, skriver Peder Martin Lysestøl. Her samles en gjeng til fredagsdemonstrasjon på Gaza. FOTO: MAHMUD HAMS, AFP/NTB SCANPIX MAHMUD HAMS

I dag, 29. oktober, er det FNs internasjonale solidaritetsdag for det palestinske folk. Det kan se mer håpløst ut enn noen gang, etter Donald Trumps og Benjamin Netanyahus siste utspill. I sitt overmot legger de nå planer for den endelige slutten på den palestinske frigjøringskampen. Men under radaren til vestlige «eksperter» og politikere legges planer og strategier som viser at palestinerne slett ikke har tenkt å gi opp.

Dette ble jeg klar over under et opphold i Libanon i oktober, der jeg møtte ulike personer og organisasjoner som kjemper for Palestinas frigjøring. Særlig interessante var samtalene med Monir Shafiq. Sist jeg møtte ham var i november 2006. han er nå 83 år gammel, men fortsatt i god form.

Knapt noen palestinsk tenker eller politiker har betydd så mye for utviklingen av en kritisk forståelse av den palestinske frigjøringskampen som Shafiq. Første gang jeg traff ham var i Beirut vinteren 1970. Da jobbet han tett sammen med Yasir Arafat. Etter Oslo-avtalen trakk han seg fra Palestinas frigjøringsorganisasjon PLO og har seinere hatt en fri stilling som analytiker og skribent.

Da vi snakket med ham i 2006, var han sterkt bekymret for framtida. Han var overbevist om at Israel og USA nå la planer om å ødelegge Syria. Ordrett sa han følgende: «Målet med den amerikansk-israelske politikken er å splitte opp arabiske land, ikke bare etter grensene som ble trukket i 1917 – men slik som de gjorde det i Irak: splitte etter religiøse og etniske skillelinjer. De planlegger nå å gjennomføre det samme i Syria. De har forsøkt å presse Bashir Assad. Men når Assad svarte dem ansikt til ansikt at han ikke er villig til å overgi seg, at han bare overgir seg til Gud, da er deres alternativ å ødelegge Syria. En slik politikk vil føre til fullstendig kaos i landet. Assads tale har provosert amerikanerne, men den har også økt motstandsviljen her i Libanon, i Palestina og i andre arabiske land. Jeg mener Syria kan motstå et israelsk-amerikansk angrep.» Angrepet på Syria kom fem år etter spådommen.

Alt tyder nå på at Syria greier å motstå angrepet, slik Shafiq forutså. Også nå i oktober var han mest opptatt av å snakke om framtida. Hva skjer i Palestina? Er det muligheter for en ny oppsving i den palestinske frigjøringskampen? Shafiqs svar var ja – han var optimist. Med utgangspunkt i verdenssituasjonen og situasjonen i Midtøsten og Israel, argumenterte han slik: USAs posisjon som supermakt er svekket.

To eksempler på dette er nederlaget i Syria og problemene Trump har med å samle støtte for boikotten av Iran. Israels kriger i Gaza, deres offensive koloniseringspolitikk, provoserende Jerusalempolitikk og rasistiske nye lovgivning er ødeleggende – men skaper også økt motstandsvilje. Selv den palestinske administrasjonen i Ramallah (PA) og president Mahmoud Abbas, som til nå har sett det som sin viktigste oppgave å hindre et palestinsk opprør, truer med å avvikle samarbeidet med okkupanten.

På propalestinsk side er viktige endringer i gang. Hizbollah har styrket seg ytterligere siden 2006. Det nye Syria vil sammen med Hizbollah være palestinernes sterkeste allierte i framtida. Israel vet at et nytt angrep på Libanon vil føre til store tap.

«Det har ikke gått slik sionistene har håpet.»

Oslo-avtalen splittet det palestinske folket. Nå ser vi hvordan kreftene som sa nei til Oslo-avtalen – Hamas, Islamsk jihad, PFLP og PDFLP – samarbeider om en felles strategi, et alternativ til PLO. Det legges nå et økende press på PLO for å få organisasjonen til å oppgi samarbeidet med Israel og slutte seg til motstandskreftene.

Om lag 6–7 millioner palestinere lever i diaspora. Dette utgjør en stor kraft om den kan samles i en politisk bevegelse – og det er nå i ferd med å skje. Det har nylig vært avholdt en kongress for palestinere i utlandet. Shafiq er foreløpig leder for dette viktige arbeidet.

I 1987 hendte den første Intifadaen, et palestinsk opprør Israel hadde store problemer med å takle. Den andre Intifadaen, som foregikk i 2000–2004, ble slått ned av Israel med stor brutalitet. Fredagsdemonstrasjonene i Gaza bygger på samme strategi, et grasrotopprør der folk bruker kreative metoder for å ramme okkupanten.

Om vi lykkes med å spre opprøret til Vestbredden og Jerusalem, vil Israel igjen møte en Intifada de vil få store problemer med å bekjempe.

Men også viktige internasjonale strømninger bidrar til Shafiqs optimisme. Han trakk fram den økende kritikken av Israel, som de siste årene har kommet til uttrykk i mange jødiske samfunn.

Enda viktigere er den voksende BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment and Sanctions) som har potensial i seg til å få samme betydning som anti-apartheidbevegelsen i Sør-Afrika.

Det har ikke gått slik sionistene har håpet: at palestinerne ville oppgi kampen og slå seg til ro i andre arabiske land. Det er det motsatte som skjer. Nye generasjoner av palestinere forbereder i dag en ny oppsving i motstandskampen, på sin måte, med ny styrke.

Jeg tror det er all grunn til å merke seg Shafiqs analyser av Midtøsten og Palestina.

lysestoe@online.no

DebattOppreisning

Forsvarlig pengebruk

Anne Karin Olli, statssekretær i Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Regjeringen vil at romanifolket/taterne i Norge skal få utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv – i tråd med den kollektive oppreisningen som ble gitt i 2004. Målet er at pengene kommer flest mulig av romanifolket til gode.

I Klassekampen 27. november hevder Holger Gustavsen og Elias Akselsen at beslutningen om å overføre forvaltningen til Kulturrådet er tatt på feil grunnlag. Det stemmer ikke.

21. juni 2017 vedtok Stortinget enstemmig å stanse de årlige bevilgningene til Stiftelsen Romanifolkets/taternes kulturfond. Bakgrunnen var at Kommunal- og moderniseringsdepartementet ikke hadde tillit til at stiftelsen ville forvalte tilskuddet på en tilfredsstillende måte.

Stiftelsesklagenemnda har opphevet Stiftelsestilsynets vedtak om å avsette tre styremedlemmer i stiftelsen. På tross av dette mener vi at det var riktig å stanse de årlige bevilgningene til stiftelsen. En av grunnene er at departementet har vært i tvil om at den kollektive oppreisningen har nådd ut til bredden av romanifolket.

Stiftelsesklagenemndas vedtak endrer ikke departementets vurdering av at det var riktig å endre forvaltningsmodell for den kollektive oppreisningen. Vurderingen er basert på et bredere grunnlag enn det som inngår i vedtaket.

De årlige bevilgningene siden 2015 beløper seg til totalt om lag 19 millioner kroner. Ingenting er trukket tilbake, og alle midler skal gå til formålet.

Romani/tater-organisasjoner har vært involvert i arbeidet med å komme fram til en ny forvaltningsmodell. Vi er sikre på at Kulturrådet vil sørge for at den kollektive oppreisningen skjer på en faglig og forsvarlig måte.