Du kan bla til neste sideBla med piltastene

På vei mot noe annet

AnmeldelseVictoria Kielland9. november 2018

LØPETID: I Ingrid Fiksdals «Deep Field» løper danserne i sirkler. De monotone bevegelsesmønstrene fører snart forestillingen inn i en form for meditasjon.FOTO: ISTAN VIRAG

Ingrid Fiksdals fokus på det monotone gjør henne til en særegen koreograf i norsk sammenheng.

Black Box Teater, Oslo

Koreografi: Ingri Fiksdal.

Musikk: Jenny Hval og Lasse Marhaug.

Kostyme: Signe Becker.

Lysdesign: Ingeborg Olerud.

Utøvere: Sudesh Adhana, Jon Filip Fahlstrøm, Rannei Grenne, Louis Schou-Hansen og Synne Sørum.

Produsent: Nicole Schuchardt.

Det kan virke som den overordnede tanken i Ingrid Fiksdals koreografiske poetikk, er at all bevegelse er avhengig av sine omgivelser. Det er ikke veldig radikalt, men likevel et sentralt formgrep. Form og innhold står alltid i et avhengighetsforhold til hverandre, med evig dyttende albuer.

MEDISIN

Legekampen

Moderne tiderTorbjørn Tumyr Nilsen9. november 2018

LANG KAMP: Norge var seint ute med å få kvinnelige leger, mye fordi mannlige leger mente dette var utenfor kvinners naturlige felt. Her er Louise Isachsen assistentlege hos gynekologen Emil Rode mellom 1908 og 1912. Først i 1887 fikk første kvinne plass på medisinstudiet.FOTO: CAROLINE COLDITZ/PRIVAT EIE/FRA BOKA

Mens norske kvinner kjempet for å komme inn på medisinstudiet, mente deres framtidige forelesere at det ville skade deres kvinnelighet.

Søker du etter Marie Kjølseth på internett, kommer det svært få treff. Det er ikke mange som vet hvem den vevre kvinnen fra Toten var, men Kjølseth var på mange måter med på å forme det moderne Norge.

SKOGEN

Treterapi

De nære tingHelge Torvund (tekst) og Knut Løvås (foto), Illustrasjon9. november 2018

Knut Løvås

Gå ein tur på stien og kjenn på skogens ro.

Ei gammal kvinne med eit særs krevjande liv bak seg brukte skogen når det røynde på. Ho sa: «Utan skogen å gå til, hadde eg aldri greidd meg, eg hadde ikkje overlevd.» For henne var trea og skogens skjul dei trygge vennane og det vernet ho trong. Det hendte ho gjekk seg vill, «men ikkje meir enn eg måtte for å finne attende til meg sjølv».