Sylo Taraku skriver 17. oktober om scenenekt. Jeg ønsker å rette fokus mot den faktanekten som gjerne dukker opp i denne debatten.

Taraku hefter mye av sin argumentasjon på protestene mot den amerikanske statsviteren Charles Murray. Han gjengir imidlertid ikke de av Murrays synspunkter som er årsaken til protestene. Murray avslutter det mest omstridte kapittelet i sin bok «The Bell Curve» med at man, nå som han har redegjort for IQ-forskjeller mellom ulike etniske grupper, bør tone ned retorikken om «etnisk undertrykkelse». Altså: Svarte er ikke undertrykt, de er bare mindre smarte enn alle andre. Det er også derfor Murray mener at diskriminering ikke er et problem på arbeidsmarkedet, og at all antidiskrimineringslovgivning der må fjernes. Han er like tydelig på at IQ-forskjeller bør få betydning for innvandringen til USA, siden den angivelig bidrar til å redusere USAs «kognitive kapital».

Murray ønsker også at økonomiske hjelpetiltak for alenemødre skal stoppe, siden de statistisk har lavere IQ, og det derfor skader samfunnet å hjelpe dem. Slikt som dette er en vesentlig del av budskapet hos Murray, som mange – ikke bare «venstreradikale», som Taraku skriver – har protestert mot. Dette betyr selvsagt ikke at Murray skal jages bort med vold. Vi får imidlertid en lite opplysende debatt hvis man nedtoner eller tildekker hva aktørene som diskuteres, faktisk står for. Der Irshad Manji – Tarakus andre eksempel – fører en kamp for menneskerettighetene, fører Murray en kamp mot dem.

Dermed mener jeg at mye av det Taraku deretter skriver, blir urimelig. Å bruke Murray som eksempel på «identitetspolitikk, krenkelsestyranni og antipluralisme», holder ikke. Mener Taraku virkelig at svarte (og hvite) studenter som reagerer på at Murray mener svarte er for uintelligente til å likebehandles, er et resultat av «krenkelsestyranni»? Er ikke dette snarere et rasjonelt og påkrevd uttrykk for uenighet, kritikk og motstand? Er det slik at vi ikke har «pluralisme» i et samfunn hvis vi ikke heier fram personer som fremmer åpenlyst rasistiske synspunkter, for ikke å snakke om et nokså ekkelt syn på fattige mennesker?

Ja, «identitetspolitikk er å mobilisere på vegne av én identitetsgruppe». Det handler om å mobilisere for at en gruppe, gjerne fra en underlegen posisjon, skal tilkjennes samme rettigheter som majoriteten, både i teori og praksis. «Identitetspolitikk» har i løpet av kort tid blitt en del av den familien av forenklende uttrykk som begynte med «politisk korrekthet». Det synet Murray har fremmet, møtte imidlertid motstand lenge før «identitetspolitikk» ble det nye trendordet.

«Man skal ikke bli sint. Man skal ikke være for presis.»

Jeg oppleverheller uttrykket «identitetspolitikk» som et symptom på en venstreside som spiser seg selv. I realiteten burde kampen for at etniske og seksuelle minoriteter skal nyte likeverd og likebehandling, være noe venstresiden er stolt av, ikke noe man skal oppfatte nærmest som en svakhet eller en feil. Det paradoksale resultatet blir dette: Deler av en norsk venstreside som bruker mer energi på å kritisere den amerikanske venstresiden for sine reaksjoner, enn på å kritisere hva Murray faktisk står for. Tidligere når Murray har vært debattert, har jeg sett det hevdet (hos Minerva) at han ikke anbefaler politikk på grunnlag av sitt syn, noe som altså er feil. Det er rett og slett ikke redelig.

Det har kommet en ny form for politisk korrekthet: Man skal ikke bli sint. Man skal ikke være for presis i omtalen av folk med ytterliggående eller rasistiske anskuelser; varsomt diffus er bedre. Vi skal slippe alle slags ytterliggående aktører til i ytringsfrihetens navn, men vi skal ikke bruke ytringsfriheten til å si ærlig hvem vi faktisk slipper til.

Denne formen for fortegnelser eller selvvalgt uvitenhet går igjen i debatter om scenenekt. Når jeg har diskutert Alliansens deltakelse i Arendalsuka, har jeg sittet i debatt med oppegående mennesker som sier at Alliansen er «uklare» – når Alliansen selv sier at de ønsker landssvikere stilt for retten, islam forbudt i det offentlige rom, massedeportasjoner av uønskede mennesker, og anser apartheid som «den naturlige orden», selvsagt i tillegg til at jøder har for mye makt.

Når vi har diskutert hvilke rettigheter nynazistene i Den nordiske motstandsbevegelsen skal tilkjennes, har vi sittet i debatter med personer som åpenbart ikke kjenner bevegelsens terror- og voldshistorikk, eller engang har lest deres politiske program. Debatten bør begynne med at man leser seg opp og er ærlig om hva man finner – så får vi heller være uenig om veien videre.

For egen del har jeg ikke et naivt syn på at scenenekt løser alt, eller er riktig svar ved alle anledninger. Det har imidlertid funnet sted en glidning som bekymrer meg. Den blir litt absurd spesielt i lys av Donald Trump, som har gitt oss et slående eksempel på hvor kort man kommer med motytringer straks en ytterliggående aktør får tilgang på en solid plattform. Jeg oppfatter det slik: Den nye trenden er ikke en voldsom framvekst av et ønske om å sensurere høyreradikale stemmer. Den nye trenden er en voldsom framvekst av høyreradikale stemmer.