Norge hadde allerede bombet Gaddafi-regimet i Libya i to måneder og tre uker. Muammar al-Gaddafis hær var kraftig svekket, og på bakken i Libya sto krigen stille.

Den rødgrønne regjeringen hadde vedtatt å sende seks kampfly til Libya-krigen i mars 2011. Oppdraget hadde en tidsramme på tre måneder, og i juni var fristen snart ute. Regjeringen måtte bestemme seg for om norske kampfly skulle fortsette bombingen.

Avgjørelsen falt 9. juni, «etter betydelig tautrekking innad i regjeringen», skriver Libya-utvalget. Det norske bidraget skulle trappes ned og avsluttes 1. august 2011.

Mye av debatten om krigen mellom de rødgrønne partiene var offentlig kjent da bombingen pågikk. Libya-rapporten kaster likevel nytt lys over den indre tautrekkingen mellom regjeringspartiene, Forsvaret og Forsvarsdepartementet.

Tomme våpenlagre

Norge hadde bidratt tungt i krigens første fase. Bombingen var langt mer intens enn det Forsvaret hadde sett for seg på forhånd, og Forsvaret ville ikke selv fortsette operasjonen. Årsaken var «de negative konsekvensene (...) for Luftforsvaret og Hæren», skriver Libya-utvalget.

Krigen gikk ut over både vedlikehold og våpenlagre. «Slitasjen i Forsvaret var påtakelig», heter det i rapporten.

Samtidig var Forsvarsdepartementet opptatt av Norges forbindelser til Nato:

«I løpet av mai økte også frykten for at Nato ikke skulle nå sine målsettinger for operasjonen i Libya, og for at en eventuell norsk terminering kunne initiere en dominoeffekt, der også andre land besluttet å redusere eller trekke ut sine styrkebidrag», skriver utvalget.

Innad i Nato ble det «stilt spørsmål ved Natos evne til å lykkes».

Motstand i SV

Samtidig var regjeringspartiene SV og til en viss grad Sp stadig mer skeptiske til krigføringen.

SVs landsstyre hadde vedtatt at kampflyene burde trekkes ut av operasjonen allerede 9. mai 2011, og det begrunnet vedtaket med at Nato-operasjonen hadde gått ut over rammene som FN-mandatet ga.

Sikkerhetsrådet i FN åpnet for militær maktbruk i Libya for å beskytte sivile, og SV mente at Nato brøt mandatet fra Sikkerhetsrådet da alliansen fortsatte å bombe Gaddafi-regimet, selv etter at regimehæren var tvunget til retrett.

Kompromissløsning

Ifølge utvalget var det lenge uklart om regjeringen i det hele tatt ville fortsette den norske bombingen.

Diskusjonene pågikk i store deler av mai 2011. Innad i SV var det stor uenighet om krigføringen. Deltakelsen i den Nato-ledede bombekrigen ble et stadig større problem for fredspartiet.

Resultatet ble en gradvis nedtrapping av den norske krigen. Først fra fire til seks kampfly 24. juni, så hjemreise 1. august.

Bombingen av Libya ble dermed både trappet ned og forlenget med fem uker, før den endelig tok slutt.

Beslutningen ble presentert som et kompromiss. I et intervju med Klassekampen 16. juni 2011 sa daværende statssekretær i Forsvarsdepartementet Roger Ingebrigtsen at Arbeiderpartiet helst ville fortsette krigføringen.

– Ap ville stå lengre med flyene i Libya enn det som nå er blitt vedtatt. Det må vi være åpne på, sa han.

Samhold i Nato

Libya-utvalget skriver at «mye tyder på at hensynet til å bevare euroatlantisk sikkerhet og til å styrke Natos evne til å gjennomføre operasjoner var tungtveiende grunner som talte for å videreføre bidraget».

Behovet for å holde Nato samlet, og å vise at alliansen var i stand til å gjennomføre store operasjoner, var altså i seg selv en viktig grunn til at regjeringen valgte å fortsette bombingen i fem ekstra uker.

Presset av Norges allierte

I Libya-utvalgets rapport kommer det fram at den rødgrønne regjeringen veide en rekke hensyn mot hverandre da avgjørelsen ble tatt.

Argumentene for å fortsette bombingen dreide seg i stor grad om forholdet til Nato.

Ingen andre Nato-land var klare til å tre inn for å dekke opp for de norske flyene, dersom alle kampflyene ble hentet hjem samtidig.

Regjeringen ble derfor utsatt for «et ikke ubetydelig politisk press fra Nato og våre nærmeste alliansepartnere for å opprettholde presset på Gaddafi».

Samtidig argumenterte deler av regjeringen med at Muammar Gaddafi fremdeles truet sivilbefolkningen, på tross av at regimehæren var kraftig redusert.

På motsatt side sto argumentene om at Norge allerede hadde bidratt tungt og «høstet stor anerkjennelse for sitt bidrag», skriver utvalget.

Sammen med belastningen på Forsvaret og SVs motstand mot fortsatt bombing var argumentene sterke også på den sida som ville avslutte operasjonen for Norges del.

To begrunnelser

Regjeringens avgjørelse ble formelt tatt i statsråd 17. juni 2011. Beslutningsdokumentet er en kongelig resolusjon som ikke var offentlig før torsdag i forrige uke, da Libya-utvalget la fram sin rapport.

I resolusjonen la regjeringen vekt på to begrunnelser for å forlenge kampflybidraget.

Den første var at Gaddafi fremdeles hadde vilje til å angripe sivilbefolkningen i Libya for ta å tilbake kontrollen over landet.

Den andre begrunnelsen var at «det er viktig at den internasjonale koalisjonen holder sammen og at det militære presset opprettholdes».

Slitasje på Forsvaret

Den kongelige resolusjonen fra 17. juni 2011 ga også en begrunnelse for hvorfor bidraget skulle reduseres. I begrunnelsen refererte ikke regjeringen til uenigheten mellom regjeringspartiene, og spesielt SV, men heller til slitasjen på det norske forsvaret.

Resolusjonen begrunner nedtrappingen med «hensynet til flyvåpenets videre operative evne».

SV-leder Audun Lysbakken sier i dag at resolusjonsteksten ikke står i strid med hans versjon av forhandlingene, der det var press fra SV som sørget for å avslutte krigen for Norges del. Lysbakken forklarer at det innad i regjeringen var nødvendig å finne en begrunnelse som alle partiene kunne enes om.

«Belastningen på flyvåpenet var jo et helt reelt argument for å hente flybidraget hjem. For SVs del var det viktigste argumentet kritikk mot krigen», skriver han i en sms til Klassekampen.