Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Anmeldelse

Stoler ikke på publikum

Adapsjonen av Olaug Nilssens suksessroman kunne med fordel brukt mer tid på øvingsrommet.

SKUFFER: Teaterversjonen av «Tung tids tale» yter ikke boka rett. Den framstår ikke engang som et selvstendig stykke scenekunst, til tross for at den prøver å fortelle oss noe livsviktig.

Riksteateret

Av: Olaug Nilssen

Regissør: Marit Moum Aune

Dramaturg: Toril Solvang

Scenograf: Even Børsum

Lysdesign: Nils Wingerei og Ola Bråten

Med: Jon Bleiklie Devik, Siren Jørgensen, Marianne Krogh, Julie Moe Sandø.

Det føles som om det er mange hensyn å ta når man skal anmelde Riksteaterets urpremiere på «Tung tids tale» – forestillingen som har løftet Olaug Nilssens roman ved samme navn inn på scenen og lagd teater av det. Nilssens roman, altså teksten, pendler mellom det å skulle velge å ta vare på sønnen sin aleine kontra det å sende ham fra seg til en institusjon. På mange måter kverner romanen hardt og grovt rundt fremmedgjorthet: Skal barnet skyves bort som en ugjenkjennelig fremmed, eller skal han skal få være en av oss og bli i familien?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen