Det føles som om det er mange hensyn å ta når man skal anmelde Riksteaterets urpremiere på «Tung tids tale» – forestillingen som har løftet Olaug Nilssens roman ved samme navn inn på scenen og lagd teater av det. Nilssens roman, altså teksten, pendler mellom det å skulle velge å ta vare på sønnen sin aleine kontra det å sende ham fra seg til en institusjon. På mange måter kverner romanen hardt og grovt rundt fremmedgjorthet: Skal barnet skyves bort som en ugjenkjennelig fremmed, eller skal han skal få være en av oss og bli i familien?