Vinner verden: Liedman loser oss gjennom Marx’ politiske liv i jubileumsutgaven av biografien hans.
Tore Linné Eriksen
OVERSIKT: Svenske Sven-Eric Liedmans biografi om Karl Marx blir i år gitt ut på engelsk i anledning 200-årsjubileet. FOTO: EMELIE ASPLUND
Sven-Eric Liedman
A world to win. The life and thought of Karl Marx
Litteratur
Oversatt av Jeffrey N. Skinner
Verso Books 2018, 756 sider
Fortsatt er det mye igjen av jubileumsåret for Karl Marx (1818–1883), så det er ikke for seint å stifte nærmere bekjentskap med hans liv, tenkning og politiske betydning. En utmerket veiviser inn i dette mangfoldige landskapet er Sven-Eric Liedman, som her til lands er best kjent for sin oversikt over verdens idéhistorie. Hans Marx- biografi ble lansert på svensk for tre år sida, og til 200-årsdagen 5. mai blei den utgitt på engelsk. «A world to win – The life and thought of Karl Marx» er en oppdatert utgave med originalens språklig klarhet i behold. Resultatet har blitt ikke noe mindre enn et komplett portrett, som – i motsetning til flere andre nyere biografier – også legger vekt på Marx’ relevans i vårt eget århundre. Ja, kanskje er hans innsikter enda viktigere i dagens kriserammede kapitalisme, samtidig som de har sluppet fri fra det sovjetiske partidiktaturets forvrengte kanonisering.
Gjennom hele sitt voksne liv har Liedman studert Karl Marx og andre sosialistiske tenkere, samtidig som han har beholdt sitt ståsted på den politiske venstresida. Allerede midt på 1960-tallet løftet han fram de upubliserte arbeidene til «den unge Marx», og har seinere kunnet høstet fruktene av de enorme tekstsamlingene, som i tysk utgave nå nærmer seg 120 bind. Det hjelper også godt at Liedman er vel bevandret i 1800-tallets historie, i alle fall i den industrikapitalistiske delen av verden, som jo var den Marx leverte så treffsikre analyser av. Slik kan han også vise hvor stor del av Marx’ liv som var formet av den franske revolusjonen og påfølgende revolusjonsforsøk mellom 1830 og 1871, som ga støtet til mange av Marx’ mest spennende studier av makt, utbyttingsforhold og vilkårene for arbeiderklassens kamp og frigjøring.
«A world to win» loser oss trygt gjennom de ulike periodene i Marx’ politiske liv og innsats i den framvoksende arbeiderbevegelsen, der vi møter en nådeløs stridsmann, en organisator som arbeidet seg i hjel og en familiefar som ofte levde i dyp fattigdom. Men hovedvekten legges på hans tenkning og empiriske forskning, slik den er nedfelt i avisartikler, bøker og uferdige manuskripter. Leserne inviteres inn i studier både av «borgerlig filosofi» og førkapitalistiske samfunnsforhold, men dypdykkene er naturlig nok viet kapitalismens politiske økonomi. I sentrum står særlig det første bindet av «Kapitalen», der systemets grunnleggende karaktertrekk, slik som lønnsarbeid, produksjonsforhold, merverdi, akkumulasjon, pris og profitt, blir trukket tydelig opp. De som tror at kapitalisme handler om et frittsvevende marked, og ikke om makt, utbytting og klassemotsetninger, bør tilbringe noen timer i selskap med Liedman.
«Det hjelper at Liedman er vel bevandret i 1800-tallets historie.»
En rød tråd i «A world to win» er at Marx aldri utarbeidet noe fikst ferdig «system» med ubrytelige lover, men at han hele tida lot seg farge av skiftende begivenheter og en kritisk tilnærming til egne skrifter. Det forklarer da også hvorfor han aldri regnet seg som «marxist», og hvorfor datteren Eleanor skal ha ment at faren burde bli spart for mange av sine tilhengere. For mange vil Liedmans analyse av Marx’ tenkning mot slutten av livet, da han hadde både mer erfaring og ny innsikt i forholdene i blant annet i Russland, være særlig opplysende. Forfatteren legger ikke skjul på at det er Friedrich Engels’ tette medarbeiderskap og ferdiggjøring av «Kapitalen» som bærer ansvaret for mye tilstivnet dogmatikk, både i stalinistiske og andre varianter.
Selvsagt er heller ikke Liedmans framstilling hevet over kritikk.
Med tanke på nyere studier innenfor den øko-sosialistiske (eller øko- marxistiske) retninga, er det overraskende hvor lettvint Liedman behandler et tema som blir stadig viktigere. De avsluttende refleksjonene om «Marx etter Marx» virker iblant litt for rapsodiske og utelater viktige bidrag, og Jenny Marx har ikke fått den oppmerksomheten hun fortjener.
Langt mer skolerte lesere enn undertegnete kan sikkert peke på både feillesninger og kunnskapshull, ettersom det ikke er gitt noe enkeltmenneske å være fortrolig med alle originaltekster og den omfangsrike Marx-forskninga.
Men ikke noe av dette bør være til hinder for å ta med seg Liedmans verk når høstmørke kvelder en gang setter inn. Ei bok på 750 sider garanterer dessuten at lesegleden vil vare lenge.
RÅTT OG SÅRT: På sitt beste er Helene Guåkers dikt effektivt konfronterende, men kampen kommer tidvis i veien for skriften. FOTO: NIKLAS LELLO
Helene Guåker
Farvel til alle hemmeligheter
Litteratur
Aschehoug 2018, 88 sider
Noen bøker burde kanskje kommet ut med «trigger warnings» for de kroppsvæskesky. I så fall ville nok «Farvel alle hemmeligheter» av Helene Guåker stått på lista, med sin henvisning til piss, dritt, «blod og slim og slagg» fra første side. Kunstnere og forfattere har lenge beskjeftiget seg med å kartlegge og blottstille kroppens mer uappetittlige sider, prosessene som gjør oss til vesener i fysisk forfall.
I feministisk kunst har slike blottstillelsesforsøk ofte båret i seg en særegen politisk komponent, idet den har utfordret stigmaer spesifikt knyttet til kvinners kropper, hvordan kvinnekroppen og dens ulike funksjoner har vært gjenstand for tabuer og straff, blitt skambelagt og bortgjemt.
Fra en bok med en slags Rorschach-fitte på omslaget (rosa boksider som kan minne om, ja, som sagt) er det lett å forvente et visst feministisk perspektiv både på og mellom linjene. Det er en forventning diktsamlingen også oppfyller, særlig i bokas første del:
hvor mange kukksugende
kvinner
går det
på en fittesleikende mann?
«Guåker kliner orda og urettmessighetene opp i trynet ditt.»
jeg bare spør, jeg bare lurer:
når skal denne gjelda betales?
Forfatteren har kalt samlingen et «feministisk kampskrift». Både i blottleggelsen av jegets egne intime, skambelagte erfaringer, i skarpe diktlinjer som tar for seg maktmisbruk og utnyttelse, og i tverrsnittene fra en på mange måter fremmedgjørende og sjåvinistisk kropps- og seksualkultur, lever samlingen opp til betegnelsen.
Guåker skriver med en direkte penn, kliner orda og urettmessighetene opp i trynet ditt, so to speak, som en blanding av dovegg- og aktivistisk instapoesi – sårt og fandenivoldsk om hverandre: «rester av kreftfremkallende / stoffer inni kusa / etter jellydildo jellydildo jellydildo […] den dagen legen sier at du har livmorhalskreft / vil du tenke: faen ta det forpulte dildolivet».
Boka er delt i tre deler, og i den første er særlig samtidsseksualiteten under lupen: 18-årige gutter som ber om Viagra mens «legene klapper slapt i henda», nye rapporter fra den tusenårige leteaksjonen etter klitoris, betraktninger rundt tarmskylling, porno og trakassering. Guåkers roman «Vil ikke reise, kan ikke bli» (2014) handler om partnervold, og heller ikke nå skyr hun unna seksualitetens og kjønnsforholdenes mørkere sider, som jo ofte foregår i fullt dagslys:
og det var kvelertak og det var ståpikk gnidd opp mot låret ditt, og det var dra av buksa i klasserommet sånn at alle så stringtrusa di, og det var latter og blåpupp og grining på dass, og det var ingen som trudde at dette var noe som sku fortsette livet ut.
En tørr humor siver også gjennom diktene, som når Guåker noterer seg at kvinner som ikke kan få orgasme, diagnostiseres med «Female sexual dysfunction»: «vår utilstrekkelighet / har ingen grenser». Noen ganger er det som om den ironiske etterklangen og den nesten demonstrativt skjødesløse holdningen til jegets egne smertefulle erfaringer, tar litt brodden av alvoret. På samme måte er det innimellom som om kampen i kampskriftet kommer litt i veien for skriften, som om det aksjonistiske ved diktene legger seg som isolasjon rundt smerten heller enn å trenge gjennom til den, og etterlater meg som leser mer matt enn – politisk eller poetisk – oppildnet.
I del to leggerdikt-jeget «menneskene bak [s]eg». Herfra tones kampskrift-preget noe ned, og landskapet blir på samme tid mer mytisk og introspektivt.
Jeget henter fram barndomsminner i noen av samlingens mest sanselige bilder, som i diktet der hun minnes mora ved kjøkkenbenken, som mater bikkjene med «avskjær fra en elg i tørrforet / det lukter blod». Her er det ord med kjøtt på, som «rottweilerkjeve», som snapper etter oppmerksomheten.
Rått og sårt blir det også når Guåker skriver om en lengsel etter et barn, et jeg som holder pusten bak en mage som buler mer og mer før det som er inni likevel blør ut, «havner i menskoppen». Aborter, selvframkalte eller spontane, har de siste årene blitt gjort til litterært tema i bøker som Kristina L. Iversens «I ringane» og Lotta Elstads «Jeg vil ikke tenke», men er stadig en underbelyst og til dels tabu erfaring – selv om det tross «historisk lave» aborttall ble utført over 12.000 aborter i Norge i 2017.
I «Farvel alle hemmeligheter» er det imidlertid verken mensblod eller spontanabort som først og fremst får meg til å ville vende blikket bort, men faktisk denne lengselen etter å bli mor, de nakne skildringene av en desperasjon som får jeget til å spekulere i om hun kunne hentet ut sædceller fra kondomet i søpla på badet, eller funnet seg «en mann på 37 / rundt 37-åringer popper unger opp». Det er kanskje symptomatisk for samtida at det til syvende og sist er innrømmelsen av et behov for kjærlighet som framkaller forlegenheten.
På sitt beste er Guåkers språk sanselig, bildeskapende og effektivt konfronterende. I svakere partier blir det mer knekkprosa-aktig og – i likhet med (seksual)kulturen som konfronteres – rett og slett litt platt. For en pedant blir også metaforbruken til tider litt forvirrende, som her: «jeg er / et amfibium / en meitemark som fortsetter / sjøl om den er delt i to / et sjølbefruktende dyr / som […] plukker ned gåter / fra epletrærne.» Jeg klarer ikke å la være å tenke: Hvordan plukker meitemarken ned noe?
Selv for en leser som er velvillig innstilt til tematikken, klarer ikke diktene alltid helt å oppildne: Mange av dem setter fingeren på gjenkjennelige erfaringer og tendenser – men litt for ofte framkaller de først og fremst litt slapp klapping og et «ja, fy faen», lik og del.
Jeg-et lengter etter et søsterskap, men foreløpig får vi mer innblikk i et – litt utmattet – «jeg» enn et «vi». Likevel vil nok stemmen – og utmattelsen! – være gjenkjennelig for mange av oss, og gjenspeile en form for ensomhet som kanskje nettopp er betegnende for vårt kulturelle øyeblikk. Slik skapes også nye forbindelser.
Europa, jeg har gitt deg alt og nå er jeg ingenting.
Europa, tohundreogseksti euro og syttiseks cent, januar 2018.
Jeg holder ikke ut meg selv.
Europa, når skal du slutte å krige mot menneskeligheten?
Dra til helvete med jesuskomplekset ditt.
Jeg har det ikke bra, ikke forstyrr meg.
Jeg kommer ikke til å skrive diktet mitt før jeg er i humør.
Europa, når skal du pensjonere deg?
Når skal du ta av deg klærne?
Når skal du betrakte deg selv gjennom graven?
Når skal du bli dine millioner av gjestearbeidere verdig?
Europa, hvorfor er bibliotekene dine fulle av tårer?
Det har vært en lang sommer, og tørken sprer seg.
Alle varehusene er tomme for vifter.
Snart har du verken levelig klima eller velferd.
Jeg fantaserer om de murene du skal møte når katastrofen kommer.
Europa, gjenta etter meg:
Fotballspillere kan være franskmenn som er afrikanere som er franskmenn.
Det er ikke komplisert.
Det virker som om alle forstår kolonialismens konsekvenser, bortsett fra du som er årsaken.
Europa, du er en avokado som råtner før den modner.
Du er et tilfluktsrom som bare har plass til utleieren.
Du har et selvbilde av teflon, ingenting fester seg.
Du er en overdimensjonert skamflekk på kartet.
Europa, sekstitre år før Lampedusa skrev Césaire at du var umulig å forsvare.
Hvor mange døde i Middelhavet denne uken?
Hver flyktning som forserer grensene dine er en krigserklæring.
Jordens fordømte vil ha den velstand de har skapt.
Europa, når skal du gjøre en Brexit fra deg selv?
Du er slørforbud i Frankrike, minaretforbud i Sveits, smykkelover i Danmark.
Du er Italias innenriksminister som siterer Mussolini.
Du er asylsøkende i bånd i Ungarn.
Verst av alle er likevel Danmark.
Danmark er en åpen dør som er slått for lite inn.
En dag skal jeg låse Danmark inne med alle Grønlands utsultede isbjørner.
En dag skal jeg stjele Danmarks biler fra garasjene.
En dag skal jeg lage en gettoplan av Lars Løkke Rasmussen.
En dag skal jeg kreve hevn for alle nedbrente asylmottak.
En dag skal du tigge alle romfolk om tilgivelse.
En dag skal synagogens vakter bli overtallige.
En dag skal Dublin bare være navnet på en av dine hovedsteder.
Europa, en dag skal jeg spise småkaker med Shora og Miriam og Hanna.
Ingen skal heve et øyebryn når vi kommer inn på det flotteste konditoriet.
Ingen skal tiltale oss på engelsk.
Vi skal røre i koppene med utsøkte små skjeer.
Vi skal la døtrene våre bestille alt de ser.
Ingen skal vende blikket bort når vi spør om det finnes barnestoler.
Ingen skal sukke når barna søler.
Europa, hver dag spytter hvite mennesker etter oss på T-banen.
De tror i fullt alvor at sitteplassene er deres fødselsrett.
Europa, det virker ikke som om du har kommet deg etter svartedauden.
Europa, det er muslimene.
Det er muslimene og jødene og romfolket og afrikanerne.
Og de som ser ut som de er muslimer og afrikanere, men ikke er det.
Og de som var jøder, men gjorde alt for å skjule det.
Europa, når skal jeg skrive diktene mine med en middelmådig hvit manns selvsikkerhet?
Hvor mange ofret du i Guantánamo Bay?
Når skal Palestina være med i Eurovision Song Contest?
Når skal grensene dine slutte å trakassere Uralfjellene?
Når skal jeg gå inn på nærbutikken og betale for det jeg trenger med mitt vakre ansikt?
Europa, hvordan kan så mange av dine nasjoner være monarkier?
Tror du at dette er et eventyr for barn?
Hvor lenge skal du late som om Robespierre aldri har eksistert?
Europa er det verste som har skjedd universitetsstudiene mine.
Jeg okkuperte Université Denis Diderot og lå med alle nord for elven.
Det lingvistiske fakultetet hørte aldri mer fra meg.
Mina og Bahar har flyttet, jeg tror ikke de kommer tilbake.
Europa, jeg tisset på meg da den greske lastebilsjåføren kjørte av veien.
Men han ville bare vise meg et antikt tempel.
Du elsker Aristoteles, men du hater grekere.
Du elsker å regne, men du hater arabere.
Du elsker Sigbjørns dikt, men du hater samer.
Du elsker å pynte balkongen, men du hater naboene dine.
Du elsker håndjern, men du hater sex.
Europa, hva skal komme etter deg?
Ikke rart at Ötzi hadde magesår.
Europa, det er lenge siden jeg lengtet til Gertrude på rue des Fleurus.
Avantgarden er bare imperiets PR-triks.
Picasso malte Guernica og sa: En tyr er en tyr og en hest er en hest.
Maskineriet ditt er for mye.
Du fikk meg til å ville dra på charter.
Det må finnes en annen måte å komme overens på.
Europa, for tjue år siden hatet vi ordet flerkultur fordi det gjorde oss til forskjell.
Nå bønnfaller vi deg om å ønske det fremmede velkommen.
Europa, si etter meg:
Willkommen, bienvenue, welcome.
Fremde, étranger, stranger.
Gluklich zu sehen, je suis enchante.
Happy to see you, bleibe, reste, stay.
Det slår meg at jeg aldri kommer til å bli Europa.
Jeg snakker med meg selv igjen.
Europa, jeg var kommunist som barn, jeg angrer ingenting.
Jeg solgte aviser i skolekorridoren.
Biologilæreren min kjøpte alltid, selv om han tilhørte høyresiden.
Han sa at østblokken var viktig for balansen.
Europa, et jernteppe går ned i hodet mitt når jeg skriver dette.
Jeg lengter etter den femte internasjonale.
Til hvilket år skal jeg fastslå sosialdemokratiets svik?
Når jeg går langs Landwehrkanal hvisker Rosa Luxemburg at hun fryser.
Europa, tross alt var Rilke og Shelley virkelig store poeter.
Sacré-Cœur har en blendende utsikt og det grønne i Transylvania en uvirkelig nyanse.
Tross alt kommer et vemod over meg når Donau glitrer.
Tross alt er jeg bekymret for at Nordsjøen skal beseire Rotterdam.
Tross alt har jeg googlet fun facts about Albania.
Tross alt føler jeg meg nærmere skuddene i Sarajevo enn min egen historie.
Tross alt finnes det et sted i Slovenia som heter Jerusalem.
Der slo korsfarerne seg ned når de ikke orket å gå helt frem.
Europa, man kan ikke separere la mission civilisatrice fra kristendommen, kristendommen fra føydalismen, føydalismen fra industrialismen, industrialismen fra kapitalismen, kapitalismen fra barbariet.
Jeg forstår hvorfor romantikken kom etter opplysningen.
Jeg forstår hvorfor Marie Antoinette var lei av brød.
Jeg forstår hvorfor Michelangelo tok jobben i Sixtinske.
Jeg blander hele tiden sammen Versailles med Vichy og Weimar med Waterloo.
Jeg forstår hvorfor det regnet i Verlaines hjerte.
Europa, en dag finner Lagoskonferansen sted, og Afrika tegner om grensene dine.
Nigeria får Baltikum, bortsett fra Litauen som går til Angola.
Algerie vil ha Polen, minus Warszawa.
Kamerun tar alt mellom Normandie og Gibraltar.
Den demokratiske republikken Kongo og Republikken Kongo gjør opp om resten.
Offisielle språk i Europa blir lingala, kikongo og swahili.
De nordiske landene vil ingen ha, all skog har brent ned.
Innbyggerne tas til fange som slaver og selges i Gøteborgs havn.
Selv om reisen er kort dør mange på havet.
De som overlever spres ut over kontinentene, med hovedvekt på Sør-Sudan og Eritrea.
Innen kort tid dør halvparten av lokale sykdommer.
Men barna kan arbeide, og tjuefem nordiske generasjoner vokser opp i slaveri.
Ingen vil ha England, men Botswana ofrer seg.
Etter avstemming tilfaller Skottland og Wales Somalia.
Den eneste frie europeiske nasjonen er det forente Irland.
Jeg ante ikke at Cranberries’ låt handlet om IRA.
Europa, det er ikke jeg, det er ikke min familie.
Det hadde vært bedre om Spinning Jenny aldri hadde blitt oppfunnet.
Det hadde spart oss for en del om Marx og Engels hadde nådd ut.
Europa, noen av dem som vil stenge grensene for å beskytte lønningene, er barn av mai-opprøret som har glemt at arbeiderne ikke har noe ett fedreland.
Er du bare slem eller er dette en dårlig spøk?
Jeg håper at de som ble brent i hekseprosessene hadde samrøre med satan.
Jeg håper at Galielo Galielei hånler i himmelen sin.
Jeg håper at selspekk virkelig hjelper mot kikhoste.
Jeg håper at Jessie får importere så mye hun trenger.
Jeg håper at Jelinek kjøper en øy for pengene.
Jeg håper at Tsjekkia ikke bruker statskassen på å lyssette Prahas monument.
Jeg håper at samtlige kristendemokratiske partier havner under sperregrensen.
Jeg håper at det fortsatt bor partisanere i fjellene.
Jeg håper at de kikker på fascister sånn som du kikker på kaniner.
Jeg håper at Amy Winehouse gjenoppstår og synger i begravelsen min.
Jeg håper at Freud oppkaller tilstanden din etter Marine og hennes far:
Les Pens-komplekset.
Europa, de fleste svenske partiledere identifiserer seg med Pippi Langstrømpe.
Men de ligner morderen til Bambis mor.
Hver dag spør vi oss om vi skal ordne doble statsborgerskap for å ha en fluktvei.
Eller kommer det til å føre til at vi blir deportert.
Jeg hører stadig flere prate om Portugal.
Jeg kjenner igjen en bløff når jeg ser en.
Jeg var åtte år da krigen brøt ut i Jugoslavia.
Jeg var ni da jeg fikk bosniske klassekamerater.
Jeg kunne ikke forstå at de var flyktninger som oss, de var jo europeere.
I Beograd ligger Titos mausoleum til høyre for den iranske ambassaden.
Enna sier fortsatt at hun snakker serbokroatisk.
Vår minste fellesnevner er baklava.
Europa, prisen for fattigste matkultur går til deg i år igjen.
Europa, jeg har demonstrert for abortretten i Barcelona.
Jeg har drømt om kroppen min overkjørt av panservogner.
Jeg har sett de tomme stolene på torget i Krakow.
Men heller enn å besøke utryddelsesleirer vil jeg lese Victor Klemperer.
Europa, ord kan være svært små arsenikkdoser.
Europa, når fascister myrder barn heiser du nasjonalflagg.
Europa, jeg kan dra historiske paralleller i en evighet.
Men den store forskjellen mellom nå og da er fire millioner sovjetiske soldater.
Forskjellen mellom den finske vinterkrigen og nå er åtti grader.
Europa, det er virkelig glemselens epoke.
Jeg kommer enten til å ende som Ulrike Meinhof eller som Italia i fotball-VM.
Psykoanalytikeren min er enig i alt.
Jeg er sint på kommunismen for at den fucket opp drømmen om kommunismen.
Jeg er sint på Svenska akademien for at den gir føydalismen dårlig rykte.
Jeg er sint på Island for at språk ikke er skittentøyvask.
Jeg er sint på Orfeus for at han ikke var tålmodig.
Jeg er sint på Luther for at han aldri tok seg fri.
Jeg er sint på Gabriel for at han ikke skal flytte til Bagarmossen.
Jeg er sint på Putin for det med judoen.
Jeg er sint på Merkel for at hun ikke er en engel.
Europa, de som aldri ville stemt på Labours kampanjer, er nå for Corbyn.
Jeg håper virkelig på Syriza, og jeg håper fortsatt på Podemos.
Selv om de deler slagord med Obama.
Europa, jeg tok datteren min til Zoologischer Garten.
Hun ble redd for sjiraffen, men hun ville klemme løven.
Etterpå gikk vi til Pergamonmuseet.
Jeg ville vise henne porten som bærer hennes navn.
Hun sovnet i vognen og alt jeg kunne tenke på var plyndringen av Babylon.
Europa, jeg nekter å delta i samtaler om terrorisme som ikke begynner i krigen om oljen.
Jeg skal plante masseødeleggelsesvåpen på 10, Downing Street.
Europa, hvor mange var vi i gatene i 2003?
Hvor mange myrdet du likevel?
Europa, uansett hvor mange ganger vi kaller London for Midtvesten og USA for Fjerne vesten oppfører du deg som om det er kong Leopolds glansdager.
Europa, når har den hvite mannen oppfylt sin byrde?
Jeg har fortsatt ikke fortalt hva du gjorde med foreldrene våre på nittitallet.
Jeg har ikke forklart hvorfor jeg har laserpenner i håndvesken.
Husker du de hvite hendene på jakkeslagene?
Husker du de som skålte på Madrids puber da Pinochet fikk hjerteinfarkt?
Husker du de som rev seg i håret da Milosevic døde i en fengselscelle?
Husker du de som danset i Londons gater da Thatcher fikk slag?
Husker du mormors bensinblå slør?
Husker du meg med fletter i håret?
Hvem som helst hadde kunnet forstå at en kull- og stålunion ikke var til for proletariatet.
Hvem som helst vet at arbeiderne bare har sine lenker å miste.
Hvem som helst hadde kunnet opplyse lesbosbeboerne om at lesbene allerede hadde vunnet.
Europa, jeg tror jeg ville likt dronning Kristina.
Men jeg vet ikke om dronning Kristina ville likt meg.
Av alle som har levd her, er Spartacus min favoritt.
Ikke noe vi lærte på skolen stemmer overens med virkeligheten.
Jeg vil at Öcalan skal bli leder av EU-kommisjonen.
Jeg vil at historien om deg skal slutte i skitt og leire.
Jeg vil at historien om oss skal slutte som filmen Pride.
Jeg vil at fagforeningsbevegelsen skal gå hånd i hånd med queer-aktivistene, at queer-aktivistene skal gå hånd i hånd med de papirløse, at de papirløse skal gå hånd i hånd med barna sine, at barna skal gå hånd i hånd med kaninene sine, at kaninene skal ha vannflasker til barna i ryggsekkene sine.
Jeg vil at Kambodsjas bønder skal brenne papirpengene våre.
Jeg vil glemme at det er for min valgfrihets skyld at verden er halv.
Jeg vil at transnasjonal adopsjon skal forbys.
Jeg vil at mine barn skal tilhøre noen andre.
Europa, det brenner i Clichy, det brenner i Brixton, det brenner i Husby.
Det brenner i øynene mine når jeg leser avisen.
Har du tenkt å la følelseslivet ditt bli styrt av høyresidens mediehus?
Det fantes mer fri presse under vikingtiden enn i dine demokratier.
Europa, du er helt hjernevasket av liberale ledersider.
Du ville ikke kjent igjen din undergang om den dynket deg i ansiktet.
Europa, jeg leste Allen Ginsberg som barn, jeg innrømmer alt.
Europa, du lyktes med det som ingen andre har rodd i havn.
Du drepte brødrene mine.
Europa, hvor har du forlagt kjærligheten?
Hva har du gjort med det lille spøkelset ditt?
Hvor har du gjemt pelargoniene dine?
Når skal du bli stående fast i sikkerhetskontrollen?
Når skal du bli stilt for Haag-domstolen?
Når skal du lytte til flyktninger i stedet for journalister som wallraffer som flyktninger?
Europa, stemmer dette?
Datteren min er barnebarn av ukrainske jøder som flyktet fra pogromer, barnebarn av iranske og argentinske kommunister som flyktet fra diktatorer, barn av slitne svensker som håper å få bli.
Europa, det er de jævla danskene.
Danmark har blitt maktgal, hun vil spise oss levende.
En dag skal jeg starte en BDS-kampanje mot Danmark.
En dag skal jeg kjøre en påle rett gjennom Danmarks hjerte.
En dag skal Færøyenes skjærer hakke i seg Danmark.
En dag skal bare halalpølse være tillatt i Danmark.
En dag skal jeg plukke Danmark fra hverandre som Legoland.
Europa, jeg nekter å gi opp besettelsen min.
Jeg nekter å komme til poenget.
Jeg nekter å kjøpe Berlinmuren.
Jeg har ikke sagt noe om de millioner av fattige som bor i blomsterpottene dine.
Jeg har ikke sagt noe om fengslene dine.
Jeg har ikke sagt noe om hvordan Ylva sang meg i søvn den natten.
Jeg har ikke sagt noe om hvordan familiebåndene skal bli oppløst.
Jeg sparer Tsjernobyl og Tsjetsjenia til en annen anledning.
Jeg håper at min følelse for Danmark skinner igjennom.
Europa, la meg være i fred, jeg vet hva jeg gjør.
Jeg er lei av de syke kravene dine. La en kvinne leve.
Hvordan kan jeg skrive en klagesang i din håpløse ånd?
