Et udyr av en film
Filmen «Beast er regissør Michael Pearces pirrende og tankevekkende debutfilm.
(UK, 2017)
Regi og manus: Michael Pearce
Med: Jessie Buckley, Johnny Flynn, Geraldine James
Lengde: 1t. 46min.
«Helt siden jeg var liten, har jeg vært besatt av spekkhuggere. De ser alltid ut til å smile.» Ordene er Moll sine. Hun står foran speilet og ser misfornøyd på seg selv, ikledd en gammeldags, gul kjole, mens hun forsøker å glede seg. Det er fødselsdagen hennes, hun fyller 27 år, og hun bor hjemme hos sin sterkt kontrollerende mor og Alzheimer-syke far.
Selskapet moren har arrangert ender i ydmykelse. Moll sniker seg vekk – og ender på et utested hvor hun treffer en mann. Mens morgenen gryr, ser også dette ut til å ende ille, men så dukker Pascal opp. Molls rake motsetning, med møkk under neglene, fillete klær og holdningen til en som vet å klare seg selv. Han tilbyr seg å kjøre henne hjem.
«Beast» er langfilmdebuten til manusforfatter og regissør Michael Pearce, og er delvis basert på hendelser fra 1960-tallet på øyen Jersey, hvor Pearce vokste opp.
Parallelt med at Pascal og Moll lærer hverandre å kjenne – til Molls mor og families misbilligelse – er en fjerde ungpike meldt savnet. De tre foregående ble funnet mishandlet og drept.
Den trykkende atmosfæren som innhyller øysamfunnet generelt og Molls liv spesielt, legger ingen demper på tiltrekningen mellom henne og Pascal. Tvert om fungerer den som en emosjonell trykkoker. Selv ikke når det kommer for en dag at Pascal har et rulleblad og dessuten var blant de mistenkte i forbindelse med en av de første tre bortførelsene, avtar Molls følelser i styrke.
Kan det være at nettopp det skumle, det uvisse, det potensielt forferdelige ved Pascal (en akkurat passe vag og tilbakeholden Johnny Flynn) er det som gjør ham så attraktiv for Moll? Har tiltrekningen noe å gjøre med en episode fra Molls ungdom, som det stadig refereres til? Og er det slik at Molls mor (en skremmende Geraldine James) har god grunn til å være så kontrollerende?
Ved hjelp av et velkonstruert manus, atmosfæreskapende foto (Benjamin Cracun) og truende musikk (Jim Williams), samt diffus tidskoloritt og hypnotisk lyddesign, skaper Pearce en verden helt for seg selv. En sensuell, sanselig verden som skildres med grep man gjenkjenner fra filmer av Terence Malick, Nicolas Roeg og David Lynch, men som aldri fremstår som annet en singulær. Til tross for alt dette, samt spenningen i letingen etter den savnede piken og jakten på morderen, er det noe annet som driver filmen, som fanger oss. Jessie Buckley i rollen som Moll er magnetisk. Som om ikke øvrige prestasjoner foran og bak kamera er tilstrekkelig sterke, trekker hun publikum til seg på en måte man sjelden opplever. Filmens konvensjonsbrytende element og ambiguøse scener ville aldri fungert uten henne.
«Beast» er en gripende filmopplevelse. Jessie Buckley er en åpenbaring.
