Me må spørje kva som er nødvendig, ikkje kva som er populært.
Truleg er me i ferd med å tape klimakampen. Lite tyder på at den hovudmetoden industrilanda har valt, ny teknologi, vil stoppe oppvarminga. Me må i staden våge å ta tak i det upopulære, same om det svekkjer kapitalistars profitt og same om det krev endringar i folks levemåte. Hovudtanken må vere å stogge det unødvendige, på alle område. Tilleggstanken må vere å utnytte naturens evne til å lagre karbon:
Den beryktede nyromantikken skapte enkelte sterke, frigjorte kvinner.
Den svarte, fotside kjolen var som støpt på den vevre kroppen. Og rundt den smale midjen føyde det seg et grønt, bredt belte av slangeskinn. Med sitt aftentoalett vakte Dagny Juel, den 21-årige datteren til distriktslege Juel på Kongsvinger, en viss oppstandelse. Det var sommeren 1888, i et sosietetsselskap i universitetsbyen Lund. Hun hadde utpreget sans for det aparte. Alminnelig sølje var ikke for henne, nei, hun bar en salamander-brosje. Men også på andre måter var ikke Dagny Juell som andre unge kvinner. Hun skilte seg ut med sine manerer, dessuten røkte og drakk hun. Og hun sminket seg, antakelig med rouge, lebestift og remedier som fremhever øynenes dybde og glans.
Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Kristina Leganger Iversen og Sumaya Jirde Ali skriver i Klassekampen mandager.
