Ser du fram til en alenekveld, eller fyller tanken deg med dyp angst?
En enke var alene i mer enn 25 år. Hun fikk sjelden besøk, men snakket på telefon med sin datter og barnebarn. Hun hadde i løpet av livet kun én venninne, og det syntes hun var akkurat passe. For øvrig holdt hun seg innendørs, men unntak av korte turer til butikken eller i hagen.
Hun ble alltid glad når noen stakk innom, men gråt aldri da de dro. På spørsmål om hun ikke var ensom, svarte hun: «Jeg har Vår Herre. I tillegg har jeg Charles Dickens, Agatha Christie og kryssord. Jeg savner ingen, og har ingenting å klage over.»
Hvorfor reagerer vi så forskjellig på å være alene? Hva hadde denne kvinnen som vi andre bare kan se langt etter? Og hva kjennetegner de av oss som nærmest forgår av ensomhet?
Enken, som var min mormor, så ut til å tåle det å være alene særdeles godt. Hun trivdes i eget selskap og så ut til å hvile i seg selv. Hun fremsto som selvforsynt og mett og oppga aldri å trenge noe fra andre. For øvrig hadde hun ikke mange krav til livet. Hun var beskjeden i alle betydningene av ordet. Hun skyldte ingen noe, og ingen henne. Hadde jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg trodd hun var en utdøende rase.
Vi varierer i vår kapasitet til å være alene. Det som ser ut til å påvirke hvordan vi «har det», er vår indre struktur. Vi har alle et strukturert indre, som i praksis er en slags funksjonell grunnmur. Noen har en solid mur, andre en porøs. Når vi er alene, vil noen lene seg på en stødig grunn, mens andre vil falle gjennom.
Jeg pleier å se for meg vår indre struktur som et horisontalt fotballmål. Når vi er alene, kan vi alle føle at nettet gir etter. Noen av oss har imidlertid et nett med for store masker, slik at alt slipper gjennom. Andre har et elastisk nett som gir et «hold». Med et dårlig nett vil vi lettere rase sammen, fordi de opprettholdende funksjonene mangler. Det er rett og slett et hull i psyken. Da blir vi frynsete; vi føler oss forlatt, ustabile og får angst.
«Kapasiteten til å være alene antas å være et produkt av gode samspillserfaringer fra barndommen»
En kvinne satte ord på hvordan det er å mangle kapasiteten til å være alene: «Når kjæresten gikk ut døra, var det som all min verdi fulgte etter. Jeg følte ikke bare at jeg var alene. Jeg var alene i verden.»
Mangler vi kapasiteten til å være alene, har vi ikke tilgang på tanken om at kjæresten er «der ute» og er glad i oss selv om vi ikke ser ham. Hadde hun hatt denne evnen, ville hun kunne hygget seg med håp og forventninger om fremtidige møter. Uten denne tilstedeværelse finnes det ingen der ute. Kjæresten fremstår som utilgjengelig, og verden som tom og ikke-eksisterende. Da er det ikke rart hun følte seg ensom. Problemet med å «miste tilstedeværelsen av gode andre», er at vi føler oss mer ensomme enn vi strengt tatt er.
Det som avgjør vår toleranse for å være alene, er ikke bare vår indre struktur, men også hvordan vi regulerer oss. Sagt på en annen måte: Hvordan «tar vi det»? Svaret kan kaste lys over hvorfor noen koser seg når de er alene, mens andre hiver seg over telefonen.
Regulering kan grovt sett deles opp i to hoveddomener: selvregulering og regulering gjennom andre. Selvregulering handler om hva vi gjør med oss selv for å føle oss bedre. Det kan for eksempel være gjennom å sysselsette seg eller ved å snakke med seg selv. Det siste kalles «selvtrøst», og innebærer at vi fører en dialog med oss selv slik at vi blir beroliget, finner mening, retning og indre fred. Har vi først en slik evne på plass, er vi i praksis vår egen barnevakt.
Regulering gjennom andre handler om hva vi gjør for å ta, og holde på, kontakt med andre. Mangler vi kapasiteten til å være alene, vil behovet for andre føles påtrengende. Hvordan vi skaffer oss et slikt selskap, er imidlertid avgjørende for resultatet.
«Klynging, klamring, sutring eller tvang er sjelden en varig resept for gjensidig samvær»
Vi er svært ulike i måten vi skaffer oss det vi trenger. Noen «bruker» omgivelsene rått, det være seg gjennom å indusere skyld, eller på subtilt vis, skyve ansvaret for egen ensomhet over på andre. Sagt på en annen måte: De vil ikke lese boka selv, de vil bli lest for. Ut av dette kan det bare bli onde sirkler, da selskapet sakte med sikkert støtes vekk. Klynging, klamring, sutring eller tvang er sjelden en varig resept for gjensidig samvær, og resultatet er ofte enda større ensomhet. Lurer vi på om vi regulerer oss på en god måte, kan vi spørre oss: Får vi folk til å ønske å være mer sammen med oss?
Kapasiteten til å være alene antas å være et produkt av gode samspillserfaringer fra barndommen. Mer presist handler det om hvorvidt barnet får lov til å være alene (eller leke) sammen med tilgjengelige og godartede voksne. Det er en fredelig tilstand der barnet «vet» at foreldrene er der, men ellers får stulle med sitt. Blir slike gjentatt erfaringer internalisert, antas det at toleransen for å være alene er lagt. Det antas videre at vi vil ha glede av denne kapasiteten resten av livet. Slik er det imidlertid ikke. Kapasiteten til å være alene er ikke nødvendigvis et stabilt karaktertrekk, men avhengig av hva slags belastninger vi opplever.
For noen vil det å bli avvist påvirke hvor mye vi tåler å være alene, mens andre kan isolere seg hvis de blir forlatt eller opplever tap. Vår evne til å være alene må derfor ses i lys av forholdet mellom vår indre struktur, vår individuelle sårbarhet og tilstedeværelsen eller fraværet av konstruktiv regulering. Går dette regnestykket i minus, vil vi alle få vansker med å være alene. Da starter grubling, uro og søvnvansker. Andre tyr til destruktiv regulering som selvskading eller rus.
Å trenge andre er en del av det å være menneske, og målet er ikke å benekte dette behovet. Poenget med å være alene, er å være i stand til det om situasjonen eller livet krever det. For å avgjøre om det er en god ting, må vi få tak i dynamikken bak. Den handler ikke om å trekke seg (skuffet) tilbake fra en vanskelig verden, en frykt for å være alene eller et ønske om å være det.
Kapasiteten til å være alene handler om å tåle samværet med oss selv, og å nyte det. Det er en positiv egenskap hvor vi ikke føler oss ensomme, men fornøyde, fredsommelige og tilfreds. Noen har hevdet at en slik kapasitet er en forutsetning for å kunne elske, være intim og kreativ. Den engelske barnelegen og psykoanalytikeren Donald Winnicott (1896–1971), som var den første til å omtale denne kapasiteten, mente at den var det sikreste tegnet på emosjonell modenhet.
Så, trivdes mormor i eget selskap fordi hun var i stand til å lese (høy struktur), eller fordi hun løste kryssord (selvregulering)? Klarte hun seg fordi hun hadde et godt indre objekt (Gud), eller fordi hun hadde så mange gode minner (sin originale familie)? Overlevde hun fordi hun var trygg på at vi tenkte på henne og var glad i henne? Eller klarte hun seg fordi hun håndterte det å være alene på en lite krevende måte?
Personlig tror jeg en høyere mening også kan bidra til å øke vår kapasitet til å være alene. Finner vi noe meningsfullt «over oss», er det utrolig hva vi mennesker kan holde ut. Munker avstår fra omgang med andre for å hengi seg til introspeksjon og bønn, katolske prester velger sølibat, mens andre finner mening i arbeid, kunst og litteratur. En skal heller ikke undervurdere den tilfredsstillelse som ligger i å ha et prosjekt, eller å skape noe.
Det er mange paradokser når det kommer til kapasiteten til å være alene. Ett av dem er at evnen ser ut til å være skapt av tilstedeværelsen av andre. Har vi mange gode nok folk inni oss, er vi som kjent, aldri alene.