Du kan bla til neste sideBla med piltastene

En trend ser dagens lys

Bøker kritikere ikke liker, blir raskt gjort til symptom på en beklagelig tendens.

Bjørn Ivar Fyksen

I Tarjei Vesaas’ roman «Kvinnor ropar heim» (1935) blir Per Bufast jagd utendørs av kvinnene på gården mens kona Signe ligger og føder tvillinger. Dette er ikke noe for en mann. Per trasker omkring i skogen og ser at naturens skapninger også er travelt opptatt med reproduksjon; linerla bygger reir, og haren får unger. Og det er nettopp naturen kvinnene også representerer, der de klemmer ut unger og pumper ut melk over en lav sko: «Kvinnor og mjølk og ungar. Sprutande mjølk og ungar.»

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Anmeldelse

Fortidas gåter

Berører: Simon Stranger har skrevet en medrivende og leken dokuroman om krysningspunktene mellom familiehistorien og krigshistorien.

Janneken Øverland

Simon Stranger

Leksikon om lys og mørke

Litteratur

Aschehoug 2018, 396 sider

Siden 1993 er det lagt ned 67.000 snublesteiner – inngraverte, kvadratiske, messingbrosteiner – i europeiske byer. De vakre, nesten-anonyme smykkesteinene på gateplan er både et politisk prosjekt og et kunstprosjekt, og tyske Gunter Demnig er kunstneren bak.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Anmeldelse

På ørkenvandring

Lik og del: Gjennomført reflektert, men temperamentsløst fra John Erik Riley.

Geir Pollen

INTET NYTT UNDER SOLA: Det er vanskelig å være uenig i refleksjonene i Rileys «Øynene i ørkenen». FOTO: BESTAI ASSISTANT, FLICKR

John Erik Riley

Øynene i ørkenen

Litteratur

Tiden 2018, 668 sider

Bøker kan være viktigere for forfatteren å skrive enn for leseren å lese; «Øynene i ørkenen» er en slik bok. Det er ikke vanskelig å forstå, ja, til og med føle sympati for at John Erik Riley velger å bruke nærmere 700 sider på å formidle et stoff som kunne ha gitt et ok essay på 100–150 sider, men prisen han betaler for halsstarrigheten sin, er høy: Den tematisk strengt enhetlige sammenstillingen av essay, reiseskildring og utklippsbok, med tallrike svarthvitt-fotografier innsydd i teksten på en måte som minner om Sebald, blir i lange partier nærmest demonstrativt kjedelig, og jeg har vondt for å tro at forfatteren ikke vet det selv.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn