Etter den israelske kapringen av den norske båten Kårstein har det kommet en rekke uttalelser fra den israelske ambassaden i Oslo. Mange av påstandene er så hårreisende for oss som var om bord, at jeg ønsker å få komme med tilsvar.

Aller først: Vår ambisjon var å bringe medisinsk utstyr til Gaza. Kapringen skjedde 40 nautiske mil utenfor kysten av Egypt, i internasjonalt farvann. Å kapre en sivil båt i et sivilt oppdrag i internasjonalt farvann, er selvsagt i strid med alt som har med havets rett å gjøre. Mener Israel at de har rett til dette, så kom med dokumentasjon.

Videre hevder Israel at det ikke ble brukt unødig vold. I all korthet forløp det slik: Da båten ble bordet av soldatene, ble de forsøkt holdt ute fra styrehuset. Ved hjelp av elektrosjokkvåpen, slag og spark kom de seg til slutt inn. Kapteinen stoppet da maskinen. Jeg befant meg i maskinrommet. Da jeg kom opp ble jeg truet til styrehuset med våpen av to soldater. En av dem krevde å få armbåndsuret mitt. Han stakk det i lomma.

«Plyndring var tydeligvis vanlig.»

Inne i styrehuset var flere soldater og kapteinen. Det var meget amper stemning, de krevde at kapteinen skulle starte opp igjen, noe han imidlertid ikke kunne gjøre derfra. En av soldatene henvendte seg til meg, ga meg et slag i ansiktet (jeg er 70 år gammel) og truet meg til å gå ned og starte opp. Jeg tar imidlertid kun ordre fra min egen kaptein. Da skrek en soldat (ordrett): if you do not strart that fucking engine, your captain will suffer a lot! Jeg fikk i gang maskinen. Likevel ble kapteinen utsatt for omfattende vold. Han ble også truet med at de kunne «gjøre ham til martyr, slik de gjorde med palestinerne». Senere gikk en soldat fram til masta, røsket ned det norske flagget (båter skal som kjent føre nasjonalflagg – det var ikke til pynt), kastet det på dekk og tråkket på det.

Da vi ble beordret i land ble vi fortalt at vi skulle få bagasjen ved avreise. Det viste seg at hendelsen med klokken ikke var noen tilfeldighet. Vi fikk tilbake stort sett tomme bager. Mobiler, kameraer, nettbrett, lommebøker, penger, satellittelefoner, klær, ur, alt var borte, utstyr for hundretusener av kroner. Vi ble selvsagt oppbrakt, men vaktene bare flirte av oss. En holdt opp for meg den ene av de to brukte trusene som var igjen og lo. Plyndring var tydeligvis vanlig.

Hva synes ambassadøren om dette? Spørsmålet går også til regjeringen. De har bedt Israel om en «forklaring». UD bør heller invitere oss som var om bord for en grundig gjennomgang av hva som faktisk skjedde. Men vi har ikke hørt noe.